Lavmælt, vakkert og overbevisende igjen

Drøyt fire år etter nydelige «Time is Coming» leverer Hildegunn Øiseth på ny et kvartettalbum som i løpet av noen få takter definerer sine egne premisser og etablerer et uttrykk ulikt det meste.

Nok en gang går hun til verket med bukkehorn og trompet som folketone-inspirerte, men ikke  -dikterte fortellerstemmer. Oftest opptrer hun lavmælt i det suverent kontrollerte spillet, men med dynamisk spenn fra inntrengende intensitet til smilende tilbakelenthet i henvendelsesmåten. Rundt henne er pianist Espen Berg, bassist Magne Thormodsæter (som har overtatt etter Mats Eilertsen) og trommeslager Per Oddvar Johansen eventyrlig lydhørt og finstilt på plass som dialogpartnere, omgivelsesskapere, klangfargere og pulsleverandører. Forståelsen dem i mellom, og med Øiseth, om hvordan musikken skal formes, virker å være nærmest perfekt. Alle tre tar – og tåler! ­– noen takter i solo-spot’en også, og den som en gang unner seg å konsentrere lyttingen om Johansens spill, vil raskt få utløst Jon Christensen-assosiasjonen «solo hele tida» av rikdommen som trer fram.

Som på forrige album er platerepertoaret originalt, og denne gang kreditert Øiseth (6), Johansen (3) og Berg (1). «Manana» betyr «takk» på pashto, talespråk i deler av Afghanistan og av Pakistan, og i Øiseths tittellåt – en enkel pianofigur i samtale med en bukkehorn (?)-spilt melodisnutt over en duvende og trøstig marsjerende rytmebunn – har hun gitt seg selv anledning til også å lufte stemmebåndene. Også gjennom andre av sine melodier henter hun verden hjem til seg og sitt uttrykk, eksempelvis avstedkommer «Now Now» noen assosiasjoner til et Spania med ekko av «Sketches of Spain», mens den elektronisk tonemanipulerte «Safe Mode» synes å springe ut av Øiseths afrikanske inspirasjonskilder – hun har bodd og spilt mye i Sør-Afrika.

Når «Manana» likevel langt fra framstår som et programmatisk verdensmusikkalbum, er det fordi Øiseth, Berg, Thormodsæter og Johansen føyer de ulike inspirasjonene sammen i et kvartettuttrykk som så til de grader er deres eget. Det gjelder uansett om Øiseth, som hovedstemme, forteller sine historier med bukkehorn eller trompet (sant å si er det ikke alltid like lett å avgjøre hva som er hva), og det gjelder når kvartetten formidler Per Oddvar Johansen tre små viselyriske perler «Maihøst», «Furusang» og «Folksong for Friendship». Også Espen Bergs stillferdig-blide «Levitate» og Øiseths egne breddeholdere i repertoaret, bukkehornbluesen «Keep Walking» og hardbop/fri-fetteren «Whatever», integreres sømløst i denne samlingen som ytterligere bekrefter Hildegunn Øiseths posisjon som en unik stemme og musikkmaker. Ikke bare i det knallsterke norske jazz m.m.-trompeterlauget, men i jazzen som sådan.