«Fluku» cover
Large Unit
«Fluku»
PNL Records

Large Unit med nye grep og utvidet uttrykk

Paal Nilssen-Love tar sitt store, energiske band til nye steder i lendet der det faste og det frie møtes & trives.

Forrige album fra Paal Nilssen-Loves Large Unit, fjorårets «Ana», var en Brasil-inspirert studioinnspilling med et for anledningen utvidet ensemble. Med «Fluku» er bandet tilbake til «hverdagsstørrelsen» på 13, og musikken er fra en konsert på Nasjonal jazzscene Victoria i fjor vår. Saksofonist Kristoffer Berre Alberts er ny i besetningen, der Norge, Sverige, Danmark og Finland stadig er representert, og finner ikke overraskende sin plass uten hørbare tilpasningsvansker.

«Fluku» byr på et Large Unit som stadig er i stand til å operere pågående, energisk, og autoritetsfylt i det musikalske landskapet der enkel melodikk, harmonikk og fast (multi)rytmikk møter og ubesværet beveger seg over i det frie uttrykket bortenfor «time» og tonalitet. Det er et landskap som, lik alle andre landskap, kan fortone seg som alt fra dørgende kjedelig til gåsehudfremkallende, og når «Fluku»s fire fortellinger kommer langt nærmere å fremkalle høye nupper enn gjesp, skyldes det, i tillegg til de allerede nevnte kvalitetene, også at musikkdramaturgen Paal Nilssen-Love har tatt noen grep som iallfall jeg opplever som nye fra hans hånd og hode.

Med sine 26 minutter utgjør tittellåta nesten halvparten av albumet, og gjør det innledningsvis klart at akustisk og elektronisk støy i flere varianter inngår som en vesentlig del av Large Units uttrykk. Noen korte blåserstatements varsler likevel «melodi», og etter at trommeslagerne Nilssen-Love og Andreas Wildhagen har åpnet for et stemningsskifte, kommer en Ornette’sk melodistrofe snikende, unisont blåst fram til en «pen» sluttharmoni. Deretter overtar trombonist Mats Äleklint føringen i kjent, utadvendt og akrobatisk stil, med mye tromme/bass-bulder i bunnen av lydbildet. Musikken tiltar nå som et våknende crescendo, men rundt 14´30″ tar komponist Nilssen-Love et nytt dynamisk grep, og snur de siste ti minuttene til en dempet, nyanserik og til tider nesten sakral affære. Likevel låter det friskt og originalt, ikke minst takket være en gitar-perkussiv Ketil Gutvik, og denne siden av musikk-regissøren Paal Nilssen-Love skaper uvegerlig forventninger om en Large Unit-fortsettelse med utvidet både klang- og stemningspalett.

Dette inntrykket forsterkes gjennom resten av «Fluku»: Den rolige, melodiske og fint instrumenterte «Springsummer»; sekvensielle «Playgo», som til tider avføder «passerer revy»-opplevelsen av å stå på fortauet og se/høre New Orleans-paraden som danser, marsjerer, slentrer og labber forbi, og der lyden av de passerende bandene avløser hverandre; og til sist viltre, utadvendte «Happy Slappy» – lyden et «oppe»-nachspiel like før det peaker. I løpet av disse fire låtene framstår Large Unit som noe mye mer enn et høyoktanband, drevet fram av to trommeslagere og to bassister under et knippe hyperaktive friblåsere – fortvil ikke, bandet kan fortsatt høres sånn ut, også – og «Fluku» gir, i tillegg til den gode musikkopplevelsen, grunn til å være spent på hvor Paal Nilssen-Love lander sitt store orkester neste gang.

Fra forsiden

Nyhet

Jon Christensen 1943 – 2020

Jon Christensen, nestor blant norske trommeslagere og en stilskaper med internasjonalt ry, døde tirsdag 18. februar, 76 år gammel.

Meld deg på vårt nyhetsbrev