KONSERT: Trioens musikkblikk er festet på myk glød og lun varme.
«Closeness» og «Closeness II» er titlene på Ellen Andrea Wangs to album fra henholdsvis 2020 og 2024. Begge forvalter en gjennomgående intimitet i musikken, og musikken er framført av samme trio. Rob Luft på gitar, Jon Fält på trommer og Wang på bass og vokal. Det meste av stoffet er skrevet av bassisten, og det kommer med en ro som har tjent jazzen godt gjennom historien. Engelske Rob Luft utforsker en tone og en stil med feste i reisverket til John Abercrombie, Bill Frisell og Kurt Rosenwinkel. Det er en stiltone som optimaliserer idéene bak triomusikken. Nærheten gis gode kår. Jon Fälts myke slagkraft holder musikken i hånda. Han spiller med omsorg. Bassen tjener også samhørigheten, med hudvarme finurligheter og sømmelige sting. Det er noe som går opp på disse Closeness-platene. En kabal for trio med tre ess.
Klokka nærmer seg spilletid på Munch. Så går brannalarmen, og alle beordres ut. Det blir et hutrende opphold på bryggekanten, før det löser sej og vi inntar salen for andre gang, enda mer klare for Wang-truppens hvilepuls. Ellen Andrea setter tonen med sin varme og ujålete væremåte og kommunikasjon med publikum. Det virker befriende, og når de tre setter igang spillet, er Lufts akkorder myke som saftige dumplings og lette å ta inn. Fält er en fullkommen underbygger og et trommende sjarmtroll som hører hjemme nettopp her. De byr på velvære. – Dette liker jeg veldig godt, sier følget mitt, som knapt har hørt Wangs musikk før. Det sier noe om de treffsikre kvalitetene musikken rommer. Den ukompliserte menneskeligheten som trives der. Jeg for min del har levd med de to trio-albumene de siste ukene og lyktes med å lytte meg bakenfor det jeg oppfattet i de første rundene. Når jeg nå møter låtene, presentert fra scenen, så kommer de med størrelse. De spiller «Mainz», med rikelig av ekko og klang fra gitaren og godt feste fra bass og trommer. Det er liksom litt gammelmodig pop i strofene som blir lagt fram med den moderne jazzens utbrettbare muligheter. Ellen Andrea forteller at det nye albumet ble innspilt hjemme i huset, på kjøkken og i stue. Alt for nærheten.
Foto: Helge Brekke/Munch
Når Wang synger, tas jeg noen øyeblikk tilbake til Flora Purim, og jeg rekker å tenke på Silje Nergaard, men den bærende klangen i kveldens stemme, er noe for seg selv. Den har en formidlingsstyrke jeg tror på og nyter. «August» er et fint stykke, også hentet fra «Closeness II». Så synger Ellen «I like London in the rain». Og jeg som liker London i all slags vær. Det er en låt signert av Jim Council og Blossom Dearie, og den gir et godt stemningsbilde fra storbyen. Ingen av musikerne drar seg ut mot sidene. Det er midtstrøms som gjelder. Finessene i det de uttrykker, skriker ikke mot deg. Dette er omfavnelsene og klemmenes spill. Det kjenner vi. Tonen i bassen er et møtested for mykt og tydelig. Det kan være driv og drift i det Wang spiller, og spillet er fritt for fakter og rensket for unødvendigheter. Ja, disse triouttrykkene har noe rent og svært treffende ved seg. Så er det lite rom for solistiske innslag, selv om Luft får godt med bevegelsesfrihet. «Nobody knows» er plukket fra det første albumet, og vokalen er lettlikt i henvendelsen. Wang og gutta klarer å legge inn dybde i tilsynelatende enkle omgivelser. Materialet gis karakter.
Jon Fält. Foto: Helge Brekke/Munch
Den lette tonen lever mellom scene og sal. Wang forteller at hun er gravid og at hun drømte at hun fødte på konsert. Man vet jo aldri, får vi høre. Jeg liker væremåten, og det er jeg åpenbart ikke alene om. Trioen fortsetter å høres ut som et band, med felleskapformidling av klasse og en spilleglede som tjener stoffet. Fält liker å klovne, heldigvis uten at det tipper over i fjolleri. Det blir variasjon over folketoner fra Søndre Land, med salmefunk i følget. Så kommer «Flyte rundt» som er en liten favoritt, med sprudlende gitarformspråk og meningsbærende fortelling fra rytmeseksjonen. Jazz med flyteevne? Ja. Det dupper og drar og låter enda bedre fra scene enn vinyl. Så tar vi inn grooven i «This is not America» og gleder oss over «You». Vi blir takket for at vi holdt ut brannalarmen og kom tilbake til konsertlokalet. «Villa Bjørk» og «I need your love» blir annonsert som avslutningsnumre. Dette samværet har gått fort. Det er nærheten og den veldreide melodiøsiteten som har forført. Jeg har kommet meg helt inntil Ellen Andrea Wangs trio i løpet av oktober.
