Kunststykker og brennende storband

Axel Dörner har beveget seg nedover langs Numedalslågen. Den tyske trompetisten ble sist observert ved Rollag, på Motvindfestivalen. Der spilte han i bandet Die Enttäuschung, det neste beste bandet han har spilt i etter Monk´s Casino, anført av Alexander von Schlippenbach. Her på Kongsberg spiller Dörner solo. Det er et format han trives i, og en form han har beriket flere ganger på norsk jord. Med såkalte alternative teknikker tar han lyd på alvor.
I Steinhuset blir han presentert som en ledende figur innenfor den eksperimentelle musikken, spesielt i Berlin-området. Axel Dörner stiller med et instrument som ser som en krysning av reiseradio og våpen, og han knepper i vei som et snilt maskingevær og kombinerer med lett overstyrt lyd og hissig utlufting. Jeg har hørt Dörner mange ganger og opplever han nå enda en gang som nyskapende, i gjenkjennelig drakt. Han har utviklet sine uttrykk over mange år og fortsetter å vri og vende dem mot de mest overraskende steder. Han produserer skumle looper og spiller det som minner om alminnelig trompet, over egne løkker.

Axel Dörner. Foto: Magnus Stivi/Kongsberg Jazzfestival

Det er mye kjølighet i de brokkene som kommer. Det menneskelige element er å finne i trompetens alminnelige stemme. Hvis jeg skulle lagd filmen til denne fredagsmoroa med Axel, ville det ha vært lite solskinn i scenene. Mer av forurensede plasser, med lagring av skrapmetall og plastkanner. Det kan høres ut som om varsellampene går når han spiller, og således egner dette seg utmerket for vår tid. Det er liksom ikke håp og framtidstro som fyller det lille rommet i Steinhytta, og jeg koser meg. Det er fordi Dörner-musikken er ladet med betydning og er akkurat så uberegnelig som jeg vel hadde håpet.
Han kikker på laptopskjermen og går i dialog. Det suser iltert og hviner rundt hjørnene i uttrykket. Skraper, rasler og klukker. Det er de skiftende tilstandene som definerer innholdet i det vi hører, og den tråden vi kan holde i, er spunnet på underliggende idéer. Så kommer vi til vann. Jeg tror det renner oppover. Dette er jo et eksperimentelt bakvendtland der naturgitte lover er i musikalsk oppløsning.
Jeg blir med videre inn i Axels lydtivoli, og når konserten er over, er jeg enig med meg selv. Kunne ikke ha bedt om en bedre kunstopplevelse vest for Drammen på en fredag.

Borte på Energimølla er det duket for fjorårets prisvinners andre konsert på årets festival. Fløytist og komponist Henriette Eilertsen gjorde et sterkt sett på Særingfest i går, og det knytter seg ikke lavere forventninger til dagens. Hun har med seg et strålende lag: Jon Balke, tangenter, Joel Ring, cello, Nils Berg, treblås, Heida Mobeck, tuba og Øystein Aarnes Vik, trommer. Vi skal få høre bestillingsverket Just a Universe.
Det er Henriette som starter utlegningene, og det er lokketone i fløyta hennes. Et søkende og vakkert spill, i flukt og på vei. Så våkner bandet og gir henne forsiktig løft. Et sig av sammensatte stemmer. Etterhvert går sekstetten inn i rullende bevegelse og tydelig tematikk som trekker meg inn. Musikken har en fin umiddelbarhet i seg, samtidig som den rommer mye å dykke ned i. Det er kanskje litt tidlig å ønske seg albuminnspilling!

Henriette Eilertsen. Foto: Magnus Stivi/Kongsberg Jazzfestival

Det er fint å høre hvordan Eilertsen tar seg gjennom sitt eget. Lyden er styrt med tanke på å gi instrumentet hennes rom, og det fortjener fløytisten. Dialogene med Bergs bassklarinett er levende, og når Jon Balke kommer inn akustisk, åpner det seg nye felt. Han kombinerer med elektronikk, slik han har for vane, og fører bandet videre, inn i intrikate arrangementer og modernitet. Det er ingen entydighet å spore i Henriette Eilertsens nye univers. Hun har gitt seg selv frihet til å gå dit hun vil. Må ha lyttet godt innover for å komme opp med disse idéene, tror jeg nok.

Musikken reiser seg, gjør seg mektig, med Mobecks tuba midt i byggverket og Viks trommer i spenn. Så setter Joel Ring i gang et suggererende underlag på cello. Hvor er vi nå? Iallfall et sted å trives. Det er seigt i området og vakkert midt i melodiføringen. Fengende på den jazza måten. Nils Berg kombinerer vokal og spill og underbygger den spirituelle tonen i strekket. Dette er bra. Partiet får gå så lenge at det rekker å avsette tyngde.

Nils Berg. Foto: Magnus Stivi/Kongsberg Jazzfestival

– Tusen, tusen takk, sier komponisten. Applausen vill ikke legge seg, så Henriette opplyser oss om at de skal spille mer. Hun forteller litt om hvordan det var å få pris og hvordan hun har jobbet med stoffet. Det gjør seg å bli trukket nærmere.
Neste låt starter med trommer og fløyte og fortsetter med noe så sjeldent som to fløyter i samme band. Det låter ytterst sprettent og snirkler seg etterhvert til og skaper sjeldne mønstre. Denne blandingen av enkle idéer og mer komplisert stoff, fungerer. Ja, det er en kombinasjon som holder på interessen og gjør opplevelsen hel. Henriette Eilertsen er naturlig nok hovedsolisten i verket. Fløytespillet får godt med plass sånn at Eilertsen-poengene kommer til sin rett. Jeg kan ikke helt komme på noen andre konstellasjoner som fremmer en sound som den vi hører her.
Den siste veiva starter med eggende trommer. De kaller inn med budskap i slagene, før Joel Ring kobler seg til og fløytesounden tar oss til værs igjen. Det ryddes også rom for Mobecks tubaisme og bandarrangementer som kveiler opp musikken i sjeldne stillinger og gjør frisinnede bevegelser. Denne konserten tar Henriette Eilertsen videre og styrker posisjonen hennes betydelig.

På Argus skal Pat Thomas, Ståle Liavik Solberg, Per Zanussi og Håkon Kornstad spille Duke Ellington, og Duke Ellington-interessen på Kongsberg må være stor. Det er ikke flere sitteplasser igjen tjue minutter før konsertstart. Det kan neppe skyldes noen Pat Thomas-feber i byen. Kanskje Håkon Kornstad er den som trekker. Samme kan det være. Duke Ellingtons musikk blir gjerne beskrevet som tidløs. Kanskje årsaken til den tydelige interessen er å finne der.

Per Zanussi og Håkon Kornstad. Foto: Birgit Fostervold @Knipselyst / Kongsberg Jazzfestival

Ettermiddagens kvartett åpner i sødmefylt leie. Saksofonen til Kornstad åpner utsyn mot tidligere tider, og jeg hører at dette blir stas. Det synger fra start, og det er helt etter min smak når Thomas setter Sir Duke inn i sine rammer. Folk hoier.
Dette prosjektet til Daydream + Håkon Kornstad er å sammenlikne med hvordan Alexander von Schlippenbach tolker Monk eller hvordan Matthew Shipp nærmer seg den samme.
Kvartetten vår bruker den første låta til å bli varme. En grundig og velreflektert bassolo fra Per Zanussi legger seg inn i kvaliteten, og det er flott å høre hvordan trommeslager Ståle Liavik Solberg spiller seg inn i dette gullstoffet. Han forbindes jo helst med de frie ytterkanter.
Noen ler når Pat Thomas smeller postmoderne akkorder inn i standardomgivelsene. Noe av det fine med bandets tolkninger er jo nettopp den velartikulerte koblingen mellom tradisjon og modernitet. Håkon Kornstad vet hvordan han skal gjøre sånt, og han er en sann fryd å lytte til her. Det swinger.

Ståle Liavik Solberg. Foto: Birgit Fostervold @Knipselyst / Kongsberg Jazzfestival

– God ettermiddag, godtfolk. Det er Ståle som holder mikrofonen. Han forteller at de har spilt «The mystery song» og «Wig wise». Så får vi «African flower» som er en balladevarm komposisjon, og de lyriske vibbene blir håndtert fra hjertet. Liavik Solbergs lille solo fører inn i lett kantete terreng, men musikken minner oss hele tiden om hvor og når den kommer fra.
Det er ikke første gang Pat Thomas hyller Ellington. Albumet «Pat Thomas plays The Duke» ble utgitt i 2022, og pianisten har gjort forestilling med Ellingtons musikk på Cafe Oto. Nå hører vi tonen til Kornstad i gammelmodig form. Fyldig, lat og deilig døsig. Han bærer tilknytningen til forgangne tiår med overbevisende teft og forførende henvendelse. Jeg hører publikummere som sukker i avdempet begeistring. Så fortsetter de å vri og ivareta Ellingtons kjente og mindre kjente temaer og styrker Dukes tidløshet. Som siste låt har de valgt «Money jungle» og får det enda en gang til å stemme. Applausen er sterk, og på vei ut hører jeg Ståles stemme: – OK, da! Og så kommer det en til, mens jeg allerede er på vei mot dagens tredje pianist.

I fjor ble Sondre Moshagen Lightning Trio kåret til Årets unge jazzmusikere på Moldejazz. Det er dette lille bandet som venter oss i Sølvsalen. Bandet teller Kertu Aer på bass, Steinar Heide Bø på trommer og Moshagen på piano, og sistnevnte setter følsomheten i aktivitet med konsertens første anslag. Jeg kjenner at jeg kan trenge litt fløyel etter dagens intense opplevelser, og nå får jeg det. Bass og trommer hekter seg på, og disse tre ungdommene later allerede til å mestre sparsommelighetens kunst og kjenne til læren om at mindre er mer. Men vi skal flere steder, og først innom en tett pakket og levende trommesolo fra Heide Bø. Den fører inn i et nummer der mørke akkorder og skyggefulle løp bygger fint og der bassist Aer lader dynamikken og spiller med elastisitet. De beste unge utøverne kan få selve ungdommeligheten til å spille med i det de har å si. Det skjer nå. Det følger overskudd med i Lightning Trio og en livsbejaende undertekst som kan leses musikalsk. Jeg ønsker ikke å virke nedlatende når jeg sier meg imponert. Jeg kan jo legge til at jeg opplever det de gjør, som ektefølt og tilstedeværende.

Sondre Moshagen, Kertu Aer og Steinar Hødne Bø. Foto: Solveig Tomter Bjørnsen/Kongsberg Jazzfestival

– Oss er Lightning Trio, sier Sondre. Han forteller at de har spilt «Unfolding» som er inspirert av den kubanske pianisten David Virelles, hvis jeg hørte riktig. Og så kommer «Pärnu» som har disse fine hengene, de viktige åpningene og den pustende tonen. Den har også en veldreid og tiltrekkende melodiøsitet i seg. Som solist kommer Moshagen nær oss i det han gjør. Han klarer å gi meddelelsen innhold. Arrangementene sitter, og når Kertu Aer stryker sørgelyd ut av bassen sin, gir hun alvoret en tydelig plass i helheten. Vakkert dette også. Jeg syns trioen vinner seg på variasjon og lykkes med å ta det krevende pianotrioformatet i bruk for å lete opp sitt eget.  Vi har hørt «Astraphobia», og Moshagen forteller begeistret om de to singlene de har sluppet og om albumet som skal ut i høst en gang. I løpet av konserten sin klarer de å rydde seg en framskutt plass blant de nye artistene jeg ønsker å følge godt med på. Avslutningslåta «McQueen´s disco» åpner for intensitet og forteller hva som bor i disse tre musikerne.

Gard Nilssen. Bak: Kjetil Møster og Petter Eldh. Foto: Birgit Fostervold @Knipselyst / Kongsberg Jazzfestival

Så over til noe helt annet. Jeg har hatt nærkontakt med Gard Nilssen´s Supersonic Orchestra de siste ukene. Har spilt de siste vinylene fra den kanten, på bra volum, gang etter gang. «…and it´s yours forever» og «Live at The Barbican». Her i musikkteatret befinner jeg meg enda nærmere når det store bandet starter konserten med kun de tre trommeslagerne på scenen. Gard Nilssen, Hans Hulbækmo og Håkon Mjåset Johansen. Mens de spiller seg varme, stiger resten av bandet på scenen. Det er et tøft grep. De svinger galskapen på plass og blåser gleden rett til himmels. Lyden er flott, og førstemann ut i solisme er saksofonist Per «Texas» Johansson. Det brenner og koker og smitter til bakerste rad, før neste svenske kalles ut. Trompetist Goran Kajfes rider uanstrengt og lekkert på det mektige underlaget. For en åpning.
Det andre sporet introduseres med lett overjordisk vokal fra Sissel Vera Pettersen. Ikke bare låter det vakkert. Det er også forunderlig egenartet. Et nytt tiltalende tema settes i vital drift, og nå er det Maciej Obara som får lyset på seg. Det er en gave å få oppleve et band med så mange enestående solister samlet. André Roligheten vifter og styrer fra bakrekka. Han er helt sentral i bandet. Han bidrar sterkt til at grunnleggende enkle idéer blir noe mye mer i orkesterets hender. De får stoffet til å sprute og safte seg.

André Roligheten styrer. Til venstre saksofonist Per «Texas» Johansson og foran sitter Hans Hulbækmo.  Foto: Birgit Fostervold @Knipselyst / Kongsberg Jazzfestival

Enkeltbidragene kommer på rekke og rad. Eirik Hegdal, Thomas Johansson og Kjetil Møster leverer med overlegen nerve. Hver og en bringer sitt eget til torgs, og det er ikke bare teknisk imponerende det de gjør. Det er de fantastiske tilstandene de klarer å formidle som setter seg i kroppen.
Gard takker publikum hjertelig og beskriver Supersonic Orchestra som sitt drømmeband nummer én. Forteller litt om bandets historie og sier de nå holder på med sitt tredje repertoar. De har lært seg noen nye låter. Så sier han noen velvalgte og rørende ord om Axel Skalstad og at de vil spille for å minnes den flotte personen og musikeren han var.

Trombonistene Guro Kvåle og Erik Johannessen. Foto: Birgit Fostervold @Knipselyst / Kongsberg Jazzfestival

Vi kommer oss videre, og det slår meg at jeg aldri har hørt dette store bandet med så god lyd. Det er flott å kunne lytte seg ned i detaljene. De tre bassistene Ingebrigt Håker Flaten, Petter Eldh og Ole Morten Vågan spiller hverandre gode, innbiller jeg meg. Når disse tre går inn i samtale uforstyrret, kommer vi inn et sted med dybde. Det er så mye glede på scenen. Jeg tror jeg kan høre trivselen. At det fins flere konstellasjoner innad i bandet, er også stas. Det utvider mulighetene og blir brukt med hell. Det er så overveldende mye som skjer i musikken og mellom musikerne at det ikke lar seg fange i ord. Ja, det er noen ganger sånn at jeg nærmest ikke kan tro det jeg hører. Trombonistene Guro Kvåle og Erik Johannessen gjør også mer enn gode figurer.
Tida går fort i sånne sammenhenger. Jeg glemmer tid og sted, og jeg ber ikke om mer enn denne konserten har gitt meg. Man blir fylt og utladet til en og samme tid. For meg blir det også den optimale avslutningen på tre tilfredsstillende Kongsbergdager.