Kunstprosjekt med malaysisk gitarist

Når vi kommer ut i «Balderdash», begynner jeg å like meg. Da er vi inne i spor to på dette albumet som dokumenterer det første møtet mellom den malaysiske gitaristen Goh Lee Kwang og den norske bassisten Christian Meaas Svendsen. «Gibberish, Balderidash And Drivel» består, ifølge presseskrivet, av tre meningsløse musikalske samtaler. Til det er det å si at meningsløshet også kan ha noe for seg! I utgangspunktet opplever jeg uansett de tre stykkene som like meningsbærende som annen improvisert musikk. Hvor gode samtalene mellom gitaristen og bassisten er, kan imidlertid være et helt annet spørsmål.
Åpningssporet «Gibberish» starter naturlig nok, nokså utprøvende og åpent, men samspillet tetner raskt til og får delvis et noe heseblesende preg. Duoen spiller fram to parallelle verdener, to nivåer som speiler hverandre, like mye som de kommuniserer, slik jeg hører det. Det er Meaas Svendsen som fremmer dynamikken og holder liv i det meste av det som foregår. Goh Lee Kwangs kamp med nylonstrengene vinnes ikke helt. Jeg får iallfall ikke tydelig tak i stemmen hans. Goh Lee Kwang er beskrevet som en pådriver for improvisert musikk i Kuala Lumpur og skal ha utgitt egen musikk siden 2001.
Som nevnt er det «Balderdash» som først fanger meg. Der starter de to med å lene seg tilbake, lytte og formidle innenfra. Christian Meaas Svendsen bruker buen og spiller inviterende. I dette lavmælte feltet finner Kwang veien. Noe av utfordringen er riktignok at kraften i de to instrumentene ikke er jevnbyrdige. Kanskje det har med det opptakstekniske å gjøre! Opptakene er gjort med håndholdt utstyr i et galleri utenfor Kuala Lumpur. Jeg opplever gitaren som jyplingen i dette tospannet.
Med alt som allerede er uttrykt innenfor det store, frie feltet, med gitar og bass, kan det være urimelig å forvente nyskapning. Men det er jo også sånn at det i våre dager stadig dukker opp svært frisk og tungt ladet improvisasjonsmusikk der de utøvende eier karakter. Det jeg hører av særpreg og opplever av eierskap her, er det bassisten som står for.
I presseskrivet får vi vite at musikken ikke prøver å lete etter mening. – Musikken er prisgitt øyeblikket og virker å være basert på ikke-dialog. Christian Meaas Svendsen kaller utgivelsen for et lite kunstprosjekt. Det følger en blyant med albumet. Du kan tegne ditt eget cover. Det fins også en hashtag for instagram. Det er et grep vi drar kjensel på, enten det er Yoko Ono eller Beck som vil ha oss med. Absolutt naivistisk sjarmerende.