Kreativt og frisinnet
Propan gasser seg med fine idéer, mens Propanions blusser for laget.
Det skjer mye i det bredt anlagte verket «Swagger». Komposisjonen ble gjort på bestilling, og musikken ble først framført på Femme Brutal festivalen i 2016. Vokalduoen Propan får drahjelp fra seks solide musikere som bidrar sterkt til å utvide og nyansere de lydbildene vi assosierer med paret fra tidligere. «Swagger» er Ina Sagstuen og Natali Abrahamsen Garners fjerde albumutgivelse siden de startet samarbeidet i 2011, og de seks medhjelperne er trompetist Torstein Lavik Larsen, synthspiller Anja Lauvdal, gitaristene Fredrik Rasten og Anton Toorell, bassist Magnus S. Nergaard og trommeslager og perkusjonist Jan Martin Gismervik.
Etter å ha vært gjennom «Swagger» noen ganger, har førsteinntrykket av stykket som uhemmet og frisinnet, satt seg. Oktettens bevegelser er overraskende. Musikken formidler en uavhengighet som er av det gode, en friskhet som ikke ser seg nevneverdig tilbake. Som lytter blir du overøst med lydpussigheter og enkle, rytmiske underlag til improviserte overbygg. Det passer meg fint. Jeg liker at veier går videre. At musikere spinner mønstre uten å bruke sjablong.
Duoen Propan og sekstetten Propanions byr på lys pop-impro så vel som lett støyende hardknuter. Ingen av instrumentene får dominere uttrykkene som presenteres. Rastens akustiske og Toorells elektriske kan utsmykke partier på nøysomt vis, og Larsens trompet kan pudre samvirket med mørk tone. Samhandlingene er i fin drift. «Swagger» er delt opp i elleve bolker. «A I» opptrer som en krysning mellom kor og drone, som en kraftfull minimalisme med innbakte miniatyrer. Mot slutten av sitt nesten fire minutter lange liv ebber den ut i en dalende bevegelse, med sorgfull trompet, gitar og bass i sin midte. «A II» synthes opp av Anja Lauvdal, eller er det vokalistenes stemmer og effekter vi hører, mon tro! Kanskje begge deler! Den har uansett et deilig og korthugd tema som fester seg, og et kledelig gjerrig basspill.
De elleve avdelingene har hver sin distinkte væremåte, men de inngår alle i en helhet med samlet karakter. «B I» kan være albumets mest innadvendte. Den knirker og siger fram, omgitt av alvor på alle kanter. «B II» framstår som underholdningsmusikk til sammenligning. Omkvedet der er så klebrig at du kan bli gående med det. Alt Propan og Propanions gjør på «Swagger», nærer en underfundighet som preger dette tiltrekkende stoffet. Det siste strekket åpner med dovne gitarer og behersket beat, tar inn et kobbel av lydvarianter og melodisnutter som styrker inntrykket av gjennomgående kreativitet. Det er bare å heise flagget for det vanskelige fjerdealbumet.
