Elisabeth Lid Trøen håper vi har kost oss, og det har vi.
I en samtale med Jazznytt i fjor fortalte saksofonist Elisabeth Lid Trøen at hun nesten sluttet helt å spille da hun var ferdig med jazzlinja. Hun fortalte også at hun ikke er den som oppsøker ting selv bestandig og at Dag Arnesen en dag kom til henne og spurte om de skulle gjøre en gig. Dette tenker jeg på i forkant av ettermiddagens konsert med Lid Trøens musikk og det bandet som går under navnet Trøen/Arnesen Kvartett.
Den teller Dag Arnesen på piano, Ole Marius Sandberg på bass, Sigurd Steinkopf på trommer og komponisten selv på saksofon og fløyte. Elisabeth Lid Trøen skrev «New Paintings Of Jazz» som bestillingsverk til årets Vossa Jazz. Det er den musikken vi skal høre i Oslo i dag. Jeg smaker på verkets tittel. Den har noe forsiktig over seg. Noe like lite brautende som den musikken vi skal høre Det er en god tittel. Den dekker innholdet i det som kommer.
Det sprudler og synger og lener seg tilbake i åpningssekvensen av «Tidlig på dagen». Det er melodiøst og kommer helt uten fakter. Låter lett av vesen. Å komme inn fra et yrende og solfylt Karl Johan, rett inn i klubbmørket på Victoria for å bli massert, har mye for seg. Kvartetten låter deilig umoderne der den beveger seg tilbake gjennom tiårene og gjør seg selv relevant for i dag. Den klassiske jazzen har evig gyldighet i gode hender. Tonen til Lid Trøen har en uanstrengt glød i seg, en jordnær væremåte og en fin kvalitet helt inn i innerste rom.
Trøen/Arnesen Kvartett. Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival
Vi får «Big City» – tror jeg hun sier at den heter. Der tuter i all fall bilene, og tempoet er høyt. Kvartetten viser en av sine kraftfulle sider og låter både sprettent og presist. Så kommer første solo med Dag Arnesen. Den har drift, tråd og nerve. Trommer og bass gir pianisten et tettsittende og dynamisk komp. Dette er det klasse over. Lid Trøen på sin side spiller ut et stort og fint register. Bandet roer seg ned i «Travel Song», og det gjør vi også. Lyden fra Trøens fløyte har fløyel i seg, og backingen ivaretar det nennsomme, milde uttrykket og de spretne rykkene i linjene. Det er både smakfullt og malerisk. Så følger et lystig og rastløst tema og fine strekk med hele bandet i pågående bevegelse. Innholdet i musikken holder interessen levende.
Så hever Keith Jarrett hodet i noen av Arnesens utlegninger. Eller var det ikke han? Det spiller ingen rolle. Disse utøverne står i sitt eget på overbevisende måter. Pianisten innleder et nytt stykke der det lyriske møter det lett eruptive. Ja, konserten tar seg gjennom mange stemningsleier der teknisk dyktighet tjener innhold. Etter hvert spiller bandet seg virkelig varmt. Det gjør seg i rommet. Jeg liker kveldens mest varsomme partier best, men de hadde neppe framstått slik de gjør, uten motsatsen av saftighet og trøkk. Alle de fire utøverne får rom til å vise hva de har inne. –Håper dere har kost dere, sier Elisabeth. Det er ingen kunst sammen med dere, tenker jeg. Mot slutten kommer «Det er lett å være etterpåklok», og kvartetten fortsetter i det velformulerte. Det er virkelig bra at Elisabeth Lid Trøen ikke sluttet helt å spille etter Jazzlinja. Like fint er det at Dag Arnesen oppsøker musikere han liker, for å be om en gig.
