Den 29. MaiJazz har vært godt i gang i Stavanger siden den godt besøkte åpningskonserten med Bendik Hofseths IX-band mandag. Publikumsoppslutningen om konsertene tirsdag med Gurls (Hanna Paulsberg, Ellen Andrea Wang, Rohey Taalah) og gitarhelten Al Di Meola i trio var også bra, og i går tok MaiJazz-publikumet tilsvarende vel imot bl. a. det engelske stjerneskuddet Jacob Collier, Petter Wettres Internasjonale Kvartett og Jan Lundgrens Tribute to Jan Johansson. Vel preger ikke MaiJazz sin vertsbys sentrum med samme vegg-til-vegg-effekt som Moldejazz eller Kongsberg Jazzfestival gjør, men festival-vib’en dirrer umiskjennelig i vestlandsbyen, særlig for den som har vett på og interesse av å finstille målesansen.

Kontraster
Denne skriver valgte seg konsertene med Jacob Collier og Petter Wettre-kvartetten som gårsdagens hovedopplevelser. Det ble en kveld i ulikhetenes tegn, på alle måter.

Rammene: Det unge engelske  stjerneskuddet spilte i state-of-the-art-omgivelser i den strøkne Zetlitz-salen i Stavangers nye og fabelaktig flotte konserthus. Wettre & co gikk på scenen i Folken, den slitne folketeaterbygningen fra 1925 der tradisjoner av alskens kram og bonitet konkurrerer om plass på vegger som virker å stå oppreiste kun av gammel vane.

Musikken: YouTube-fenomenet Jacob Collier (22) viste seg som et enmannshow av en musikalsk hyperaktiv instrumentalist og sanger; løpende/dansende/sprettende mellom to keyboards, flygel, el-bassgitar, el-kontrabass, gitar, trommesett, perkusjonssett og melodica. Med hjelp av et par gode hjelpere i kulissene ble den mildt sagt abrupte musiseringen hans ganske sømløst føyd sammen med ferdig-innspilte strekk til svære lydbilder, ofte toppet av Colliers harmoniserte 4-oktavstemme, og visuelt illustrert/utvidet av kaleidoskopisk 3D-videoprosjektering i sanntid (eller litt forsinket) av det som skjedde på scenen. Imponerende, og effektfullt så det holdt.
På Folken, i rimelig stabil lyssetting, satt pianisten Jason Rebello (Sting o.a.) stille ved flygelet, Daniel Franck sto stille og spilte kontrabass, Petter Wettre sto stille og spilte tenorsaksofon (flyttet seg diskret fra rampelyset når de andre spilte kor) og Dejan Terzic satt stille og spilte trommer. Akustisk, enkelt forsterket, faktefritt og sterkt tilstedeværende. Saken fortsetter under bildet.

Repertoar: Jacob Collier spilte dels egne ting, dels eldre låter som «Don’t You Worry ’bout A Thing» (Stevie Wonder), «Close To You» (B. Bacharach/The Carpenters ), «In My Room» (Brian Wilson/The Beach Boys) og «Fascinating Rhythm» (Gershwin-brødrene). Noe – muligens det meste – ble jaget ut i ADHD-aktige arrangementer, resten kom som ballader, og det var vel i de roligere strekkene ved klaviaturet at den utvilsomt stormbegavede Collier kom nærmest en formidling av et følelsesinnhold, en fortelling. I de delene av konserten der det audiovisuelle MIT-utviklede effekt-kjøret og instrumentalgymnastikken overskygget, eller rettere: ble til innholdet, forsvant langt på vei selve musikken i novelty-showet, men i en verden som skriker seg hes etter noe nytt, nytt, nytt! er sikkert Jacob Collier et av de beste omreisende musikksirkusene akkurat nå. Han har stemmen, kan spille og viste sans for harmoniseringer og rytmiske grep som går langt ut over effektmakeriet. Men om han dermed er en vordende stor musiker, formidler og fortolker som kan trollbinde også uten hjelp av digitale tryllestaver, ga MaiJazz-konserten egentlig ikke noe svar på. Moro å oppleve showet var det likevel, åkke som.

Autoritet
Petter Wettre (49) har kjent Rebello (England), Franck (Danmark) og Terzic (Serbia/Tyskland) i flere år, men hadde bare spilt noen få kvartettkonserter med dem før MaiJazz. Han  bød på komposisjoner hentet fra så vel sin egen som bandkollegenes produksjon, og forløste dem med en saksofontone og –stil som med full og uangripelig autoritet bærer alle den amerikanske post-bopmodernismens kjennetegn. Jason Rebello framsto tilnærmingsmessig nærmest som Wettres tvillingbror i kor & komp, og Franck/Terzic spilte sine roller med klangrikdom og farger i drivet. Kanskje var ikke alle nyanser i band-kommunikasjonen helt ferdiginnstilt hele tida, men ujålete, søkende kvartettjazz på dette nivået er aldri feil, selv i det digitale brølets tid.

Helter
Som vanlig har også den unge Stavanger-jazzen sin plass på MaiJazz-programmet. I går kveld var det trommis Olav Andreas Abildgaard som ledet sin tentett med svenske Lina Nyberg som gjest i en sein «Tett på en helt»- konsert, og i kveld møter trioen Still Point sin «helt», Ståle Storløkken på Sting. Det gror.

Terje Mosnes (tekst/foto)