Komponist med mye på hjertet

Av Arild R. Andersen

I denne tirsdagens OJKOS-besetning har seks av fjorten musikere vært med siden oppstarten i 2018, om jeg har telt riktig. En av dem er trombonist og komponist for anledningen, Magnus Murphy Joelson. I løpet av året skal orkesteret ha fått helt ny besetning, hvis jeg har forstått det rett. For å være medlem av OJKOS, må man være under 30 år og befinne seg i etableringsfasen som komponist. Det store bandet er et ungdommelig kraftfelt og en rugekasse for kunstnerskap. Navnet skjemmer dessuten ingen, selv om akronymet OJKOS kanskje hadde kledd en peisbedrift bedre enn et band. Magnus Murphy Joelson har kalt det aktuelle verket sitt «Noe gøy på z». Det er fordi z er siste bokstav i det engelske alfabetet og fordi dette er Magnus Murphys siste tid i OJKOS, blir det forklart. 

Arne Martin Nybo (gitar) og Alexander Hoholm (bass). Foto: Kat Gade

Det er godt å høre den stilfulle intensiteten bandet kler seg i fra start. Når blåsere og vokal løfter sammen, og trommene skyver skarpt, er vi i det egne. Gitaren til Arne Martin Nybo ligger dypt og fint i lydbildet og Friden Tolke gjør saksofonløp som sitter. Jeg føler meg invitert inn, mens jeg tenker at bassen kunne fortjent litt mer tyngde i sounden. Når et nedtonet strekk har vokal fra Andrea Silvia Giordano, kunne hennes stemme også vært skjøvet mer fram. Hun skal forøvrig vise seg godt fram lenger ut i konserten og få meg til å assosiere til Norma Winstone og Flora Purim. Vi har hørt «Hviskeleken explained». Komponisten tar oss med inn i sin verden mellom låtene. Han lurer på om det er lov å snakke om komposisjonene, forteller at det skjer mye i hodet hans og har i det hele tatt mye på hjertet. Omtrent sånn er det i Magnus Murphy Joelsons stykker også. Det skjer mye. Melodiene krøller og snor seg og er fint innvevd i hverandre. 

Trym Saugstad Karlsen. Foto: Kat Gade

Trommeslager Trym Saugstad Karlsen dirigerer mens blåserne reiser seg vakkert. Når bass og trommer kommer inn, er elegansen med. Arrangementene kan ha overraskelse i seg, og de ligger fint i øret. Vi får en reflektert bassolo uten forhastelse. Alexander Hoholm har noe å meddele. Så renner blåserne videre, gjennom lett kupert terreng og slake områder. Melodistrømmen gjør mange vendinger. Når OJKOS er på sitt smidigste, er det en glede å lytte. Joelson tar opp mikrofonen igjen og forteller hvordan han begynte å synge på et tema da han en kveld var ute med søpla. Disse lett personlige historiene han deler, er varmt formidlet, og de setter preg på forestillingen. «Circumference of the Birds» er neste låt. Den starter med bass, som et nikk til Dave Hollands album «Conference of the Birds», og den inneholder godt spill fra Sol Léna-Schroll. Ikke overraskende. Han har også gjort inntrykk i duoen Cycles. Det er fugl i denne komposisjonen fra Joelson. Trippende, flaksende og årvåken. Intrikat låter det også. Det er imponerende å høre hvordan musikerne får alle vinklene til å henge sammen, men det fyldige og sammensatte innholdet kan være mye å ta inn i første møte. 

Sol Lena-Schroll (saksofon), Maria Dybbroe (saksofon) og Marten Lee Thompson (euphonium). Foto: Kat Gade

Andrine Dyblie Erdal (cello), Tuva Halse (fiolin), Andrea Silvia Giordano (vokal/fløyte), Arne Martin Nybo (gitar), Alexander Hoholm (bass) og Friden Tolke (saksofon) .Foto: Kat Gade

Utøverne i OJKOS er gode solister. Det får de vist etter tur. Når Martin Lee Thomsons euphonium stiller seg i midten, og gitaren gir klangbunn til det som foregår, er vi inne i en ny episode. Saksofonist Maria Dybbroe får også vist kvaliteter i løpet av kvelden. Hun har en egen sang i hornet, og når hele bandet gjør seg levende og låter tøft, er alle musikerne åpenbart inne i noe de virkelig liker å spille. Konserten har mange av disse øyeblikkene og strekkene som gjør inntrykk. Et av de fineste innslagene kommer mot slutten, idet fiolinist Tuva Halse får rommet. Så tror jeg det er «Rogaland reloaded» som har disse finslepne kontrastene mellom frie ytringer og enkel, repeterende melodi. Det gjør seg i sluttfasen av en kveld med mye last. Noe gøy på z har det absolutt vært. Jeg tar med meg den siste melodisnutten ut i kulda og lar den varme videre.