Tekst og foto: Terje Mosnes

Med bare en plateinnspilling (utgivelsestidspunkt foreløpig ikke bestemt) og en konsert (i sør-Italia for tre uker siden) bak seg, inntok Trygve Seim (saksofoner), Kristjan Randalu (piano), Mats Eilertsen (kontrabass) og Markku Ounaskari (trommer) Oslo Jazzfestival seint torsdag ettermiddag. Uten om og men og ytre fakter serverte de halvannen times eksellent melodibasert, moderne kvartettjazz med Seim-komposisjoner som råmateriale for lydhørt samspill og solide soli, og utstrålte en form for inspirert trivsel under musiseringen som lovte det beste for et videre bandliv.

Finsk og estisk
Trygve Seim og Mats Eilertsen har en lang historie sammen i den norske «ut fra Jazzlinja i Trondheim»-jazzen. Den estiske pianisten Kristjan Randalu har en stor internasjonal cv der Nils Petter Molvær og Eivind Aarset er andre norske referanser, mens finske Markku Ounaskari er kjent her hjemme fra bl a platesamarbeid (ECM) med Sinikka Langeland og Per Jørgensen. For Seim, som tilbringer en god del tid i Helsinki og komponerer mye i den finske hovedstaden, var Helsinki Songs et åpenbart navnevalg for den nye kvartetten, og ja: Når Seim først nevner det, så mon tro om det ikke var noen drag av et eller annet «finsk» i flere av låtene. En form for langstrakt, uendelig melankoli, lissom…..nei, nok! Vi skal holde stereotypiene for oss selv, og ikke gå i den fella det vitterlig er å «høre» klisjékunnskap om land og folk inn i musikk.

Øst
Trygve Seim er en norsk verdensborger, og musikken hans har flere inspirasjonskilder enn Helsinki. Noen av dem har langt østligere adresse, og ikke bare komposisjonene: En stadig mer påtakelig klang av duduk trer fram i sopran- og tenortonen hans også, ikke minst når melodien går utenom den vanlige stien og inn i kvarttonenes/naturtonenes mikrotonale verden. I går spilte han mye tenor, og framsto som en sterk formidler uansett låtenes tempi og stemning.

Det vi også hørte, klart og tydelig, var at Kristjan Randalu er en strålende pianist med teknikk og fortolkerevne som gjør ham skreddersydd til dette Seim-prosjektet. Og videre at Eilertsen/Ounaskari fylte store rom både klanglig, rytmisk og, for Eilertsens del, harmonisk, og på den måten sørget for stor dynamikk i et lydbilde (supert designet av Asle Karstad) som et par ganger også bar fram et stillferdige brus fra Randalus trøorgel. Summen ble en vakker, begeistrende og til tider betagende konsert, og jeg våger å betrakte disse 90 minuttene med Helsinki Songs som det første av forhåpentligvis mange møter med et band som kan bidra til å holde det klassiske kvartettformatet i hevd. Norsk jazz har tradisjoner i så måte, og historien viser at det ikke har vært noen bakdel om besetningen er halvt norsk, halvt litt lenger østfra.