Klimakrise og sjelefred

«The Sonic Experience – Snøhetta» er saksofonist Kristin Sevaldsens musikalske tilbakeblikk på opplevelser og refleksjoner fra to besøk på Snøhetta-paviljongen, området rundt og selve fjellmassivet. Det første besøket og møtet med Snøhetta var preget av magisk stillhet. Det andre, av turister og en økt bevissthet om klimaforandringer. Alt dette har Sevaldsen ønsket å innlemme i musikken på dette nye albumet sitt. Lyd fra rennende smeltevann, turister på utflukt og vind er noe av det vi hører.

Bruk av feltopptak i musikk er en gammel og krevende øvelse. Field recordings er blitt brukt av svært mange utøvere og artister, med forskjellig hensikter og ulik grad av vellykkethet. Jeg opplever Sevaldsens anvendelse av soniske tilstander som tydelig. Hun forteller at hun måtte forlate sitt eget musikalske uttrykk for å kunne skape musikken på albumet. Saksofonisten opptrer ikke lenger som melodisk anfører. Hun gir farge, speiler og kommenterer en menneskelig aktivitet i møte med landskap og lydunivers. Disse tankene gir mening i møte med Kristin Sevaldsens omgivelsesmusikk.

Åpningssporet «Mountain Breath» har vidde og åpenhet i pulsen. Det duver og synger fra fjellheimen, mens saksofonen stiller seg i en velbrukt tradisjon, der Garbarek svever over vannene. Det låter mørkt og fordypet, men jeg blir sittende litt på utsiden av det jeg hører. Dette til tross for at innholdet er tankevekkende, og ønsket om å øke folks bevissthet rundt egen bruk av naturen, er lett å applaudere. «Lost Silence» har en urovekkende understrøm som tar tak idet alvoret Sevaldsen tematiserer. Sporet utforsker lyd på interessante måter. De forsiktige saksofonbetraktningene på «Melting Glacier» fungerer også bra i Sevaldsens fortelling. Vemodet renner lekkert mens iskanten trekker seg tilbake. De musikalske stemningsrapportene på «The Sonic Experience – Snøhetta» bærer i seg noe paradoksalt pyntelig, mens budskapet er fritt for staffasje. Klimakrisen kan ikke synge, men lydene den holder seg med, klarer Sevaldsen å bruke som meningsbærende akkompagnement. «Wind Aria» har en susende nakenhet som åpner for undring over hva vi hører. Det rommer en fin kvalitet.

Etter å ha lyttet til dette albumet, er det først og fremst feltopptakene som blir værende i meg. Og påminnelsen om hva som foregår rundt oss. Kristin Sevaldsen stiller seg i en viktig tradisjon der musikere, forfattere og andre utøvende bruker kunstnerskapet sitt til å vinkle vår tids utfordringer på nye måter. Hun gjør det mulig å bli alarmert mens sjelefreden senker seg.