Klassiskere uten bindinger og bånd

Mer enn halve «Unchangeable seasons», pianist Andreas Ulvos andre soloalbum, består av hans fortolkninger av kjente klassiske favoritter, og stiller skarpt på et grunnleggende (og langt fra ukjent) spørsmål: Hvor stor improvisasjonsfrihet har den klassiske utøveren i forhold til komponistens noter?
Ulvo utdyper spørsmålet i et tilhørende essay på hjemmesiden ulvo.no. Der skriver han blant annet (min oversettelse fra engelsk, red. anm.): «For meg handler all musikk om improvisasjon, og all improvisasjon handler om nærvær/tilstedeværelse. Hvis du, som utøver, ikke vet noe om improvisasjon, tror jeg ikke at du begriper stort om essensen av musikk.»

Frihet
Utsagnet inngår i en tekst som kan leses som et forsvar for utøverens rett og plikt til å være helt, fullt og ubundet til stede i musikken under musiseringen, og altså ikke i notene, i en sjanger eller i noen annen form for begrensning. Denne individuelle friheten savner Ulvo i klassisk musikk, der komponistens ord og noter er lov, og også innen jazz, der det finnes andre skreve og uskrevne regler som begrenser utøverfriheten.
Og – må vi tro – det er disse begrensningene han har ønsket å utfordre eller oppheve på «Unchangeable seasons» – seks klassiske favoritter, fem korte improvisasjoner og den egenkomponerte tittellåta (med Ulvos vokaldebut på plate, noen ekstra klanger og et lite strofenikk til Grieg) utgitt digitalt og på vinyl på Ulvos eget selskap.

Ulvos måte
Hva er det da Ulvo gjør med Saties «Gymnopédie no.1» og «Gnossienne no.4», Händels «Siciliana», Mozarts «Tyrkisk marsj», Sæveruds «Kjempeviseslåtten» og Mompous «Musica Callada»?
Selvsagt: Spiller dem på sin måte, slik vi må tro at han aller helst vil høre dem. Det vil si at han velger sine egne tempi (noe som ikke er uvanlig innen klassisk musikk, jmf Glenn Goulds berømmelige «Goldbergvariasjoner») og klanger («Tyrkisk marsj» på preparert piano, litt marimba-aktig, er uvanlig) og former sine fortolkninger ut fra disse og noen andre mer subtile valg.
Han opererer også med noe re-harmonisering, legger inn improvisasjoner og gir «Kjempeviseslåtten» en åpning med tøtsj av Gershwin – og alt dette «personlige» er gjort med respekt, smak og finesse. Andreas Ulvo er en førsteklasses pianist med stor formidlingsfølsomhet, og du skal være bra fasttjoret til en eller annen «sannhet» for å bli provosert av disse versjonene.
Men hvilken meropplevelse Ulvos versjoner gir meg som lytter i forhold til andre versjoner, er likevel en  annen sak. Meropplevelse og annerledesopplevelse er, når alt kommer til alt, ulike størrelser.
Og der er vi kanskje ved et annet hovedspørsmål: Hvor er det at den musiserende utøvers og den lyttende musikkelskers opplevelse skiller lag? Eller med referanse til Ulvos utsagn: Kan en ikke-improviserende ikke-utøver begripe stort av essensen av musikk?

Interessant
Hørt i ekkoet av Ulvos essay, er «Unchangeable season» et interessant album, og dessuten et veldig fint sådan dersom du liker Ulvos versjoner av de kjente melodiene. Foretrekker du andre versjoner, er albumet fortsatt interessant dersom du er engasjert i de problemstillingene som Ulvo reiser. Foretrekker du imidlertid andre versjoner samtidig som du stiller deg likegyldig til problemstillingene – finn på noe annet.

Terje Mosnes