Klangskyer og kammergroove

Lik uforstyrrelig saktedrivende lydskyer fra flygelets dyp strenger den 7:32-lange «Fahrkunst» seg inn i lyttervirkeligheten og gir Christian Wallumrøds første soloalbum, «Pianokammer», en hypnotisk, klangkaleidoskopisk åpning.
Alt ligger an til videre sfærisk ferd ut i det ukjente, men som så ofte i tilfellet C. Wallumrød: Forvent det uventede. I stedet tar han musikken ned til en jordnært småtravende pianosull, men ville selvsagt ikke ha vært seg selv om han ikke hadde kostet på seg (og oss) en liten dissonans som en slags  «running gag» gjennom det aller meste av den blide melodien. Så følger «Second Fahrkunst» – lydskyene igjen, men denne gang overrislet av tilhørelatende usystematisk spredde enkeltpianotoner – og etter noen hemmelighetsfulle sluttklanger, er nesten halve plata over.

Den andre halvdelen, ca 20 minutter, består av komposisjonene «Boyd 1970», «School of Ecofisk» og «Lassome». Den første og siste av dem er bassfigurdrevne, bluesgospelaktige (tenk Keith Jarrett) melodier ladet med forførende durakkorder; den midterste en harmonisnill, elektronisk manipulert klangreise av mer abstrakt karakter, og med et sluttforløp som lyden av en heftig haglskur mot en xylofon plassert på en bølgeblikkplate. Både den og «Pianokammer»s øvrige låter viser en seriøst lekende Christian Wallumrød, mer løssluppen og underfundig enn i ensemble- og andre samarbeidssammenhenger, og den venstrehåndsgrooven som driver «Boyd 1970» og «Lassome» kan saktens få noen hver til å lure på om ikke Christian Wallumrød egentlig drømmer om å spille el-bass i et utrolig hipt og laid back r & b-band med postadresse Memphis, Tennessee. Han leverer iallfall en søknad som swinger, på et slående «annerledes» og forunderlig fengende album.

Terje Mosnes