Kjempehaien er løs

Megalodon Collectives «Megalodon» var ett av flere norske album som beklageligvis smøg seg under denne anmelders radar i fjor høst. Spellemannprisnominasjonen i begynnelsen av januar ble en påminnelse, og etter å ha tilbrakt noen timer i selskap med debutplata til den unge, trondheimsbaserte (Jazzlinja) septetten, skal jeg fint klare å tøyle forbauselsen dersom det blir Megalodon Collective som kan heve harpa for seier i spellemannklasse Jazz førstkommende lørdag. Soleklare forhåndsfavoritter er de ikke, men musikken på «Megalodon» er så livlig, morsom og smittende entusiastisk sammenskrudd og spilt at den meget vel kan ha sjarmert de nødvendige poengene ut av jazzjuryen. I så fall vil det ha skjedd i skarp konkurranse med de øvrige nominerte; både Møster!s «When You Cut Into the Present», Gard Nilssen’s Acoustic Unitys «Firehouse», Mathias Eicks «Midwest» og Team Hegdals «Vol. 3» vil i likhet med «Megalodon» være en verdig vinner, om så skulle skje.

Megalodon er betegnelsen på en mytisk kjempehai (noen mener at spredte eksemplarer av arten fortsatt finnes i havet), og det er således neppe tilfeldig at platas åpningsspor er titulert «Jaws» og er en utilslørt hilsen til det berømmelige temaet fra «Haisommer». Den påfølgende «Some Funk Skunk» er en ordspillende hilsen til The Brecker Brothers, og kanskje er en tittel som «Moondogs Dogsmoon» et nikk til den blinde, eksentriske komponisten fra New York Citys gater. Titteltolkning er imidlertid bare en brøkdel av moroa ved  denne plata, som utelukkende byr på originalkomposisjoner fra i alt fem av kollektivets medlemmer.
Den norsk-svenske besetningen består av de tre saksofonistene Martin Myhre Olsen, Karl Hjalmar Nyberg (S) og Petter Kraft (S), videre el-gitaristen Karl Bjorå, kontrabassisten Aaron Mandelmann (S) og de to trommeslagerne Andreas Skår Winther og Henrik Lødøen. Tutti og på høyt turtall låter septetten som mer enn summen av hvert enkelt instrument, og med vekt på kollektiv etablerer den i slike tilfeller frodige vegg-til-vegg-uttrykk, pumpet fram av et stort, pulserende bass/trommer-hjerte og med en gitarkrydret, saksofontrio-dominert fortellerstemme. Musiseringen favner like gjerne fast melodikk som (kollektivt) improviserte forløp, og i roligere lende åpnes mindre bastante, mer gjennomskinnelige lydbilder, frambrakt av eksempelvis sag og el-gitar. Men tross disse og noen robust-poetiske eller kabaret/sirkusaktige innslag, framstår Megalodon Collective først og fremst som en crescendo-glad gjeng og et sprelsk og moderne ensemble som formidler de ofte rytmisk og harmonisk finurlige arrangementene med instrumental entusiasme og passe løs presisjon.
Bandet springer ut av Jazzlinja ved NTNU, men selv uten å vite om det, ville det vært lett å spore linjer til det trønderske. Enkelte av Erlend Skomsvolls og Eirik Hegdals Trondheim Jazzorkester-besetninger, og også Hegdals egne grupper, virker å inngå i Megalodon Collectives  inspirasjonskildearkiv, og i visshet om at det finnes en verden også utenfor Trondheim, våger jeg i tillegg å antyde at det er mulig å spore et ekko av Mingus-ensembler og andre utadvendte jazzband som eksempelvis Willem Breuker Kollektief i Megalodon Collectives uttrykk. Energien fra salig Jazzpunkensemblet og stadig aktive Jaga Jazzist kan også være referanser, så bli ikke overrasket om denne septetten dukker opp på en scene nær deg før du vet ord av det.
Terje Mosnes