Karins modus

Av Audun Vinger

Det er såklart morsomt å tenke på at landets fremste og mest kjente jazzmusiker fortsatt er Karin Krog. Enten man er tradisjonalist eller foretrekker aurale eksperimenter ligger hun liksom alltid lengst fremme i pannebrasken. Man kan også si at hun er fredet for lang og tro tjeneste, ja helt tilbake til 1950-tallet. Når hun snakker om de forskjellige epokene i sitt kunstnerskap, noe som skjer rett som det er,  gjør hun det med stålkontroll og undrende stolthet. Det var da veldig mye jeg har rukket å gjøre, hva?
Selv om materialet på hennes livekonserter ikke alltid kastes og byttes ut, og man tenker at dette trenger man ikke se igjen, er det likevel så givende å oppleve henne på en scene. Hun er som en superhelt – på med scenesminken og de store brillene, og nesten alt er som før. Frapperende mikrofon-teknikk, tilløp til søt-frekt mellomsnakk, og en cool tilstedeværelse som man skal være bra livstrett til å miste interessen av å oppleve. I tillegg er det alle disse utgivelsene som kommer med ujevne mellomrom på hennes eget selskap Meantime, hun er A Record Woman med kontroll over egne rettigheter, og nye og gamle prosjekter går som regel ut på markedet via henne selv. Det er veldig inspirerende å være vitne til.

Karin Krog under Moldejazz 2025. Foto: John Sears/wikimedia commons

Nå startet hun 2026 med en ny utgivelse kalt Tomorrow’s Yesterday, der hun også utfordrer seg selv en smule og går litt utenom det vi er blitt vant til å se av henne i det siste.
Også med litt ny instrumentering og andre musikersammensetninger. Så klart er Stabæks fremste fotballsupporter John Surman trofast ved hennes side på utsøkt treblås, noe annet ville vært uforskammet. Det er så forfriskende mjukt å være i hans musikalske nærhet. LP-platen er formet som to deler. På A-siden er Krog, og Surman, i kompaniskap med sistnevntes landsmann Rob Luft på særdeles deilig og gjenkjennelig gitarspill. Det er lyder som kan minne om vennlige bølgeskvulp mot varm hud. Han er stor på egen hånd, men norske lyttere har hørt ham spesielt ofte i kompaniskap med Ellen Andrea Wang, og med Surman i hans nydelige ECM-band. Behagelig er kanskje ikke den analytisk sett skarpeste beskrivelsen av den sounden og nerven som oppstår mellom disse tre. Men det er en slags tilstand i disse innspillingene, låter som «Angel Eyes» og «Where Flamingoes Fly», som føles betryggende å lytte til. Krogs tidvise «blåss i det»-verdensanskuelse viser seg også her, i den herlige «Give Me The Simple Life». Glamorøs husmannskost! Krog klarer også å bære en bitter «You Don’t Know What Love Is» med sin lakoniske frasering og erfaring. Pussig nok den første gangen hun har spilt den inn i løpet av sin enorme karriere.

Når man snur LP-en, som er kledd i fristende naturgrønt norsk fotografi, finner vi to nye musikere. Erlend Slettevold er blant våre mest solide tangentmenn, og han møter en annen vakker veteran på en annen type tangenter i vibrafonist Rob Waring. Også her er det «dønninger» som er den fremste assisoasjonen. Ja, det er også vannhydranter og typiske urbane scener fra livets teater man ser for seg, men låtenes majestetiske tempo, og Krogs fraseringer og toneleie, gjør at man faller i inn i en tilstand av fornøyd alvor.
Det er en annen type musikalsk intimitet mellom disse på b-siden, om inntreffer umiddelbart fra de starter med Cole Porters «Dream Dancing», her klarer Krog å slenge inn litt eksentriske effekter på slutten også. Men stort sett stoler de på sine evner til å levendegjøre dette stoffet uten for mange dikkedarer. Materialet er låter hun har spilt live, vært innom, blitt foreslått, hørt andre arrangementer av eller alltid ønsket å tolke – derfor har platen en slags indre logikk som gjør den jordet og sammensatt. Deres befatning med standards er uanstrengt, men de følger også sine egne standarder og har smettet med Surmans solide tittelkutt, og deres felles og verdig-vakre «Jubilee».
Surman sier at de bestemte seg for å besøke studioet og fange Karin Krog på bånd igjen etter en vellykket konsert på BLÅ forleden år. Ikke fordi hun var en legende som man trengte mer av, men fordi hun var på et godt sted kunstnerisk, og at stemmen låt bedre enn noensinne. Det svimlende ved vokalbruken hennes har fått merker av tidens tann som bare gjør den til en mer fundamental lytteopplevelse. Albumet er ikke en hyggelig hilsen på tampen av en viktig karriere, hun har det fortsatt rett og slett. Vi rekker minst en LP til, hva?