Karin med bordservering

Av Audun Vinger

I går var en stor merkedag for enkelte av oss. I alle fall for femti personer. Store deler av det norske jazzpublikummet er ivrige konsertgjengere, som har hele denne prosedyren med å dra på konsert som en naturlig del av kroppsklokka. Det er en del av hverdagen, man trenger ikke gjøre stort nummer av det, spise på restaurant først eller gjøre det til en helaften. Ofte kan man bare hoppe på sykkelen etter fiskebollemiddagen, se konserten, og være hjemme igjen til noe viktig TV-program halv ti. Disse vanene fikk seg en smell ved nedstengningen av samfunnet i mars, og Gudene vet når aller gamle rutiner er på stell igjen. Kanskje aldri. Men det er små tegn til håp om liv, i alle fall, og den første seriøse jazzkonserten på storstua Victoria med publikum i salen, ble arrangert i går kveld. Selvfølgelig var det norsk jazz ubestridte herskerinne Karin Krog som fikk æren av å sette lyd til frigjøringen. Hun har vært gjennom mange revolusjoner siden hun startet med musikk på midten 50-tallet, og lar neppe et skarve virus vippe seg av pinnen. Det er lett å forestille henne verdensvant bare føyse det vekk med en dekadent håndleddsbevegelse. Hun overlevde jo til og med The Beatles på midten av 60-tallet. Konserten ble en noe selsom, men likevel meget behagelig opplevelse.

(skjermdump, Nasjonal jazzkringkasting)

Når man ankom, hadde man allerede meldt fra om sin ankomst på forhånd, og måtte møte opp i en tidslomme mellom 1930 og 1950 for å komme inn. Jeg rakk det såvidt, for min planlagte enhåndsburger fra fast food-restauranten ved siden av utgikk, og jeg måtte løpe ned til en annen sjappe. Koronanen har nemlig fått nedlagt BK-filialen, og de tomme lokalene på hver sin side av Victoria-inngangen, midt på Karl Johan, forsterket den underlige, spøkelsesaktige stemningen der i byen og ved konserten.

Fra «fugleberget». Foto: Camilla Slaattun

Jenny i billettluken og produsent-Fredrick ønsket velkommen da jeg hastet inn, og det var som å se gamle venner for første gang på lenge. De fleste av bordene var allerede opptatt, men jeg ble henvist en flott bås cirka midtveis opp på baktribunen, det såkalte «fugleberget». Det er ikke et sted jeg pleier å sitte når det er konserter der, det blir for langt unna, for lite trøkk, gulvet er helt klart prioritert, men det føltes veldig passende denne kvelden. Et hvitt kryss var plassert midt i sofaen slik at to mennesker kunne sitte der uten å smitte hverandre. Da jeg så rundt meg ble jeg fylt med en enorm tilfredshet og ro. Det rødlige lyset, nesten litt Twin Peaks-aktig, var stemningsskapende, og der var mange kjente fjes som lurte seg rundt blant publikum. Se der sitter Christina Støp, der kommer Bjørn Stendahl spaserende, er det ikke Espen Rud som sitter der nede og knipser med fingrene til serveringsdamen? Silhuettene av barpersonalet som elegant bøyde seg frem med sine serveringsbrett, ga en smak av den store verden, det var som å være på jazzklubb i New York City, og når musikken er passende, som i kveld, er dette noe stedet helt klart burde fortsette med. Mange i publikum vil nok sette pris på det. Det føltes stilig, selv om det eneste jeg bestilte var en kopp kaffe, og det ellers kun var alkoholfritt på menyen, opplevdes det meget eksklusivt da Emilie fra Victoria grasiøst bar den frem til min bås. Det føltes som jeg hadde tatt en SAS-maskin fra Fornebu og plutselig befant meg på Manhattan.

På trygg avstand. Foto: Camilla Slaattun

Karin Krog kunne nylig feire sin 83. bursdag, og så aldeles strålende ut på scenen, som ventet, og flankert av ungsauene Terje Gewelt på kontrabass og mørk gjenkneppet skjorte og Staffan William-Olsson med halvakustisk gitar og hawaii-aktig kortermet skjorte. Denne trioen står for harmløs hygge, men det swinger, og Krog føler seg hørbart trygg sammen med dem, og bryter noen ganger ut i improvisasjon som får det ellers ganske fastsatte og ikke spesielt oppsiktsvekkende materialet og settet til å bli litt mer spenstig. Noe eget materiale, noen standards, og to numre av Michel Legrand, som Krog så minneverdig har tolket gjennom karrieren.

Har man sett denne trioen før, blir man ikke sjokkert, men det er snert i alle tre, det er flørt og skikkelig spill. De to musikerne får ha scenen for seg selv i et nummer, og selv om de ellers har noen fine soli begge to, er det liten tvil om at de er der for at Karin skal få skinne. Hun er langt mer søkende i sin duo med John Surman (eller trio med Ben Surman på lyd), og jeg tror jeg foretrekker den siden av hennes kunstnerskap, men det er en fandenivoldsk sjarm over henne i kveld likevel. I «My shining hour» bryter hun ut i stakkato improvisasjon som får oss opp i setene, i «Sweet talker» får hun kvinnene i salen til å flire lakonisk og alle til å knipse med fingrene, og hun viser sin styrke i vocalese-numrene der saksofonsoli av henholdsvis James Moody og Getz/Gullin blir omgjort til flott jazzvokal.

(skjermdump, Nasjonal jazzkringkasting)

Savnet etter skikkelige konserter på gamlemåten kommer slående inn over meg noen ganger, jeg savner noen ærlige halvlitere i skolten og noen cymbaler som ringler i ørekanalene og bass som dunker i magen. Skal det være på dette siviliserte viset hver eneste gang fremover? La meg være ung!! Vi kommer til å bli rastløse og søke mot mer ekstreme, kanskje illegale uttrykk og åsteder. Men så slår det meg i det soleklart sterkeste øyeblikket under konserten, da jeg føler at det allerede ganske stille publikummet blir helt knyst, i «Old folks», hvilken periode vi har vært gjennom og fortsatt skal gjennom. Det er mange gamle mennesker som har forsvunnet i det siste, det er mange som kommer til å gjøre det. Jazzen har vist seg ekstra sårbar, og tenk på alle de godt voksne, amerikanske legendene vi er vant med at kommer hver måned til konsertsteder som Victoria, er hele den eraen snart over? Blir det ikke noe mer reising på disse, må vi forholde oss til en ny tid? Jeg blir grepet av et alvor når Karin synger:

Some day there will be no more old folks / What a lonely old world this will be / Children’s voices at play will be still fonding / The day they take old folks away

Da forsvinner den godmodige walking bass-stemningen en stakket stund, og eksistensens vanskeligheter åpenbarer seg for oss i salen. Men også disse følelsene er jo absolutt det vi søker ved jazz!

Når Karins trio tar et lett ekstranummer med «Route 66» er igjen sinnet mildt stemt, og vi går ut i vårnatten med fornyet håp. Det skal bli flere konserter.