Kanskje du får lyst til å plystre
Under Torgs lette overflate finner du nødvendig tyngde.
Jeg ble sittende å tenke på hvordan jeg hadde det på 90-tallet. Med musikken altså, inn i et nytt årtusen. Den gangen Chicago igjen ble byen man rettet hørselen mot. Det kom over meg mens Torg stod på scenen og lanserte det nye albumet sitt. Sea and Cake, Gastr Del Sol, Califone og Tortoise, tenkte jeg. Disse bandene gjorde lyttingen levelig den gangen. Bare gode tanker! Kanskje de ni på Victorias scene var inne i «Palms, Beaches, Dreams», tittel-og åpningsspor på det nye albumet, da disse assosiasjonene tok meg. Jeg tror det må ha vært den fengende kvaliteten i den lett nedstemte musikken. At det var den som dro meg over mot Chicago. Eller kanskje Torstein Laviks trompet, sånn passe lett henslengt over det dansbare underlaget. Torgs musikk har en egen skarp kvalitet. Et fokus å bli i godt humør av. Den ber deg om å lene deg tilbake mens humla suser i de innbydende uttrykkene. «If You Would Dream» er en av titlene. Jeg drømmer at jeg ser Brian Eno i speilet. Han vinker fornøyd.
Johan Lindvall er leder av bandet. Selv sier de at musikken er formet av et intuitivt band som styrer hans låtfragmenter dit de selv måtte ønske. Vi får også vite at den kan minne om Herbie Hancocks Head Hunters som slo sammen avantgarde og pop på 70-tallet. Joda. Det gir mening. Når Torg også påberoper seg deilige påvirkningskilder som Moondog, Gal Costa og Christian Wallumrød, så er jeg virkelig med.
Dette er bandets andre album. Det forrige kom i 2015, var helakustisk og het «Kost, Elak, Gnäll». Denne gang er det mer futt og bevegelse i lydbildene. «Pretend You Don´t Care» er en struttende sak du kan late som du har lyst til å sitte stille til. Dancing In Your Head, liksom! Dette er Christian Skår Winthers nummer. Gitaren hans har som vanlig noe å fortelle, og den stiller seg i en tradisjon du må ha egen stemme for å stå godt i. Du må mene det du spiller, og det gjør åpenbart Winther. Han har en kresenhet i det han gjør. Det låter stramt og smidig i en og samme kontrollert hylende bevegelse.
Ellers kan det være de mykt anlagte temaene som forfører, gjerne med Ina Sagstuens vokal lett framskutt i miksen. Den slentrende formen er skarp i kantene, og det er nettopp denne kontrasterende kombinasjonen som gir noe å holde i. Torg er et kollektiv, et band med flat struktur. Musikken mangler solistinnslag i ordets tradisjonelle forstand. Det er summen av de ni musikernes vide erfaringsbakgrunn som samler seg i fortellingene, og de beste samlingene har en tråd. Sånn er det med gode musikkalbum også.
