Jungelfeber i sirkusmanesjen

Av Audun Vinger

– Vet du ikke hvem jeg er?
Endelig kunne jeg ytre de bevingede ord til vakten som satt med gjestelisten på Victoria. Dessverre uten ønsket respons. Men det er vanskelig å kjenne igjen noen som helst ute blant folk nå, det gir et komisk og litt ubehagelig element til konsertopplevelsen at man må gå med heldekkende munnbind når man ikke sitter planta ved stolen sin, og ikke minst at alle de som jobber, som tekniker, bartender eller publikumsvert, må ha det på seg hele tiden. Man blir påminnet at disse personene jobber på frontlinjene i kulturlivet. De skal ha stor takk for den innsatsen de legger ned for feltet.

På alle de mest jazzrelaterte konsertene under årets Oslo World-festival som jeg hadde huket av i programmet, bar det litt preg av de innskjerpede tiltakene. Jeg har vært på en drøss jazzkonserter siden juni og egentlig vent meg til situasjonen, og koser meg stort sett. Det er utvilsomt litt annerledes nå, det er kan hende også litt lavere besøkstall enn tidligere i høst, selv om anledningen i dette tilfellet var ekstra god. Kvaliteten på musikken ble heldigvis ikke nevneverdig forringet.

Selma French Bolstad. Foto: Lars Opstad/Oslo World

Vel inne i stolsetet sitt var det forsåvidt bare fryd og gammen, i hvert fall på Victoria. Den første konserten torsdag var med en personlig favoritt, folk- og pop-utøveren Selma French Bolstad på diverse feler, gitar, nyckelharpa og skjønnsang. Hun er kjent fra band som Morgonrode og Masåva, og er også en deltaker i det meget frodige og åpne musikermiljøet i Oslo. Denne kvelden presenterte hun sin duo med den senegalesiske kora-spilleren Ibou Cissokho, sønn av Solo Cissokho. Han spilte strålende og støttende, og var full av pedagogisk karisma i mellomsnakket. En kommende stjerne! De 22 strengene på instrumentet hans syntes det var litt kaldt i Oslo denne sesongen, sa han, men de gangene de to måtte sitte og stemme fungerte egentlig bare samlende og varmende. De forskjellige folketonene og musikalske tradisjonene viklet seg godt inn i hverandre både da og under låtene. I siste liten hadde en av landets fremste jazzbassister, Mats Eilertsen, blitt med som gjest i duoen, litt rart så tidlig i duoens karriere, men et klokt valg skulle det vise seg. Han bidro med bånn, men tilnærmet seg også folkemusikken og kora-spillet med mange avanserte strengeløp. Hans sjarmerende utstråling passet også godt inn. Dessuten, og dette er French Bolstads store x-faktor, passer kontrabass ekstra godt inn i hennes behandling av den britiske folk-tradisjonen. Det er som om stemmen hennes fylles av en helt ny styrke under disse låtene, det er usedvanlig gripende. Munnbindet ble litt vått i øvre kant under svært vakre “The Shepherd Song”, som jeg hørte bli fremført på Kampenjazz julen for to år siden, og som jeg har nynnet på siden. Gled dere til å høre den!

Meget rask gange måtte til for å rekke neste konsert. Jakobskirken ble et ekstra spesielt rom denne dagen, med pregnant mellomrom mellom stolene, og underlig deilige naturlyder fylte det mørke rommet. En stor skjerm med naturbilder, regnskog og nærbilder av dyreliv, fikk oss til å føle oss som som innkapslet i jungelen der inne under kirketaket. Sigurd Holes bestillingsverk Roraima, tok utgangspunkt i den økologiske utviklingen generelt, og Yanomani-folket nord i Amazonas spesielt. Hole har en stor naturbevissthet i det meste han gjør, og her har han tatt det lenger, med Bernie Krauses feltopptak av en forsvinnende natur som behagelig/foruroligende bakteppe, og et tekstlig forelegg (som ikke ble fremført live men som kan leses). Trommeslager og perkusjonist Per Oddvar Johansen hadde en ledende rolle i ensemblet, med majestetisk verdighet. Lydbildet som skapes av Trygve Seims saksofoner, Frode Haltlis akkordeon og Håkon Aases fiolin, er etter hvert blitt en velkjent norsk verdi.

Sigurd Holes Roraima. Foto: Lars Opstad/Oslo World

Det var usedvanlig vakkert og stemningsfullt, og jeg har varme følelser for all lydmakingen disse musikerne står for individuelt, og i fellesskap her. Det var mye intens duving i dette stykket, grønne vevflater av lyd, tålmodig og stolt. En duett midtveis mellom Helga Myhr på hardingfele og Tanja Orning på cello, skjerpet greiene en smule og mer interessante felt åpenbarte seg i musikken utover i stykket. Sigurd Holes kontrabass forsvant litt i jungelen, dessverre, og han tok en mer tilbakeholden posisjon for å fremheve ensemblet. Og samme hvor flott lokale Jakobskirken er, slo det meg at jeg gleder meg til å dykke inn i dette materialet hjemme i en varm stue, alene. Hole er av typen som kan klare å lage en immersive konsertfilm eller bok ut av dette senere. Han hadde allerede fått produsert en nydelig trykksak som lå på hvert sete.

Det trengtes likevel et løft denne kvelden, og selvfølgelig skulle Andreas Røysum Ensemble klare dette. Jeg er vant til å se dem på små steder, der man kjenner det fysiske trøkket fra instrumentene, så det var grunn til å frykte at musikken skulle blekne på den store scenen, foran et adspredt publikum i den åpne salen på Cosmopolite. Men herregud, dette smalt! De utga en fantastisk plate idet nedstengingen startet i mars, men denne kvelden fremførte de sitt kommende album i sin helhet. Røysum mener virkelig alt med denne musikken, han er som besatt av musikknaturens ånd der han spiller og hører på sine venner. Den gode plassen på scenen gir ham rom til mye skummel dans. I det siste intense blowouten slår han seg selv alt han har på brystkassen og brøler, ikke som en maskulin gest men for å slippe løs alt det musikken har rørt opp. Det er veldig til godstemning i fest-temaene som tidvis dukker i strømmen av musikk. Det er spiritual jazz med enormt trøkk og overbevisning.

Marthe Lea, Signe Emmeluth og Andreas Røysum. Foto: Darja Olsevskaja/Oslo World

Noen av instrumentene var litt vanskelig å skjelne av og til, men det er ingen krise, for det er mer enn nok av de andre. Som så ofte før tar musikken totalt fyr når Signe Emmeluth sparker fra på altsaxen, men det er kollektivet foran enkeltindividet i sentrum her.

Ekstranummeret var en jublende versjon av Jon Luciens vidunderlige folksoul-klassiker “Would You Believe In Me”, som ble som en ekstatisk anthem vi kunne synge med på temaet til. Jeg vant forøvrig en bil, siden jeg var den første som kunne identifisere låten.

Fredagen hadde to konserter som utmerket seg som potensielle høydepunkt, kanskje spesielt det å se Hulbækmo & Jacobsen Familieorkester i Jakobskirken. Den norske folkemusikken har mange likheter med andre verdensdelers folkemusikk, som vi vet, og som vi fikk en bekreftelse på her denne ettermiddagen. Og stemninger fra jazzens improvisasjonskraft og andre musikalske verdier lurte seg også inn i musikken, enten den var fyrig eller vemodig. I starten hadde jeg kanskje et urbanistisk skråblikk på settingen, men det forsvant etter et minutt eller to, og ble til ren, naturlig nytelse.

Hulbækmo & Jacobsen familieorkester. Foto: Lars Opstad/Oslo World

Den smittende musikkgleden som ble presentert her, kommer jeg til å ta med meg gjennom resten av denne mørke tiden. Tone Hulbækmo på trøorgelet, utdødde norske harper og alt mulig annet, var sentrum for oppmerksomheten med livgivende sang og morsom ledelse, og jeg gikk ut av tellingen med hvor mange instrumenter Hans Fredrik Jakobsen lurte frem fra skreppa si. Sønnene Alf & Hans er enorme musikere, men innordnet seg stort sett foreldrene her, i nydelig samhandling som var inspirerende å være vitne til. Intrikat og følelsessterkt, tradisjonstro og nyskapende. Alf spilte tangenter, munnspill og saksofon, og da han sprintet bort til kirkeorgelet for en hakkandes versjon av «Jeg gikk en tur på stien» ble det syndefulle grooves i kirken. Hans hadde glemt sagen sin og måtte låne en litt dårlig vanlig en, så den hvalsangen han var ment å etterlikne i sistelåten måtte vi forestille oss var en gammel hval med masse plast i kjeften, som han sa. Nydelig ble det uansett, og publikummet, særdeles allsidig i sammensetning, var jublende takknemlige for det de fikk oppleve.

Med dette innabords kroppen ble forventningene til Paal Nilssen-Loves nye bestillingsverkband Circus oppe på Cosmopolite spent høyt. Jeg ble geleidet til en plass rett foran scenen, og kunne observere intet mindre enn fire store gonger bak trommeslageren. Tsjekhovs gong, tenkte jeg, det der kommer det til å ryke av på et eller annet tidspunkt. Man vet at man vil bli rytmisk tilfredsstilt av ham og bassist Christian Meaas Svendsen, ikke bare jazzikalsk men med grooves fra Cuba, Brasil, Etiopia og så videre. Og det ble vi til gangs. Jeg har sett på ham spille i snart 25 år, men sjelden sett han jobbe så mye som denne kvelden, også med å lytte til de andre, gi dem plass og la seg lede. Det var ikke bare full pupp, de hjalp hverandre fremover.

Paal Nilssen-Loves Circus. Foto: Lars Opstad/Oslo World

Christian Meaas Svendsen. Foto: Lars Opstad/Oslo World

Thomas Johansson på trompet fungerte som en slags mellomleder på scenen, og det trengtes med denne musikken som både er følelsesmessig umiddelbar og temmelig avansert. Atter en gang ble jeg musikalsk bergtatt av Signe Emmeluth på altsax, som brukte instrumentet på effektivt og utfordrende vis. Hun klarte ikke skjule sin begeistring over bandet og de andre underveis, og det klarte etterhvert ikke vi i publikum heller. Jubelen stod i taket underveis, og det er et under at vi ikke henfalt til sivil ulydighet, sparket vekk bordene og danset.

Oddrun Lilja. Foto: Lars Opstad/Oslo World

Oddrun Lilja hadde aldri spilt med PNL tidligere, og har jo et noe mildere musikalsk uttrykk enn ham, og noe av klimpringen forsvant litt i øset i starten. Men hun kvitterte med en rekke bitende gitarsoloer og skrudde opp og løsnet til i løpet av konserten. Kalle Moberg på akkordeon lager noen helt egne frie lyder på instrumentet sitt, men fungerte også som melodisk backing, progrock-orgel og fransk/argentinsk lidenskap. Da ble sikkert festivalsjef Alexandra glad, hun gikk i Argentinas landslagstrøye i anledning Maradonas 60-årsdag. Men den som stjal showet i går var helt klart vokalkunstner Juliana Venter, som prustet og hveset og sang og snakket og brølte og innyndet seg på helt strålende vis, pisket frem av musikken og som en dirigent for den. Også hun brøt ut i frihetsdans på den store scenen, til øredøvende jubel. Et nytt band ble født denne kvelden. Og folk ble sittende på sine bord etterpå, for å holde fast i kvelden. Dessverre ble jeg strandet på et enmannsbord uten mulighet til å henge med andre, men det gir en egen tilfredsstillelse å se Nilssen-Love pakke ned settet etter gig, som om han putter monsteret tilbake i kassen. Alle som var tilstede gleder seg til å møte dette monsteret igjen.

Oslo World fortsetter i dag lørdag og morgen, blant annet med forsinket release party for Liljas bejublede debutalbum Marble på Victoria i kveld.