Julefest i medvind

– Where are you, er det første Marvin Tate slynger mot oss på det ferske albumet han og Andreas Røysum Ensemble er ute med nå. Spørsmålet treffer i magen. Jeg tror ikke poeten vil vite om noen befinner seg på kjøkkenet eller i stua. Den eksistensielle klangen i henvendelsen er solid. Musikkens rastløse og tettvokste karakter kler Tates ekspressive stemmebruk. Ensemblets uttrykk får nærmest en profetisk nerve, som om Martin Luther King jr. og Amiri Baraka skulle ha hjemsøkt Motvind Kulturlag. «Ode to sweet T» heter låta. Det fins et personlig budskap her, men Marvin Tates veier åpner ikke bare for det spesifikke. Uansett legger dette norsk-amerikanske samarbeidet seg inn i den fete jazz and poetry tradisjonen med dissende glans.

Marvin Tate er dessverre ikke til stede på Kafe Hærverk denne førjulskvelden, og det er heller ikke Andreas Røysum Ensemble som skal åpne ballet. Det er det trioen Miman som skal gjøre. Bassist Egil Kalman, felespiller Hans P. Kjorstad og klarinettist Andreas Røysum. Vi skal langt tilbake i tid. Til den gang kongemakten bygde seg opp her hjemme og Øystein Erlendsson ble erkebiskop. Det var på samme tid benediktinerabbedissen og mystikeren Hildegard von Bingen skapte musikk som i dag betegnes som sen-gregoriansk. Hildegard holdt til i et syd-vestlig område av det vi nå kjenner som Tyskland.
Her på Hærverk høres pulsen i Mimans musikk ut som om den kommer langveisfra. Klosteratmosfæren spiller med som bud fra en helt annen tid. Den tiltalende melodiøsiteten tas godt vare på av bassklarinett, bass med bue og kjølig tangentbehandling. Trioen feirer ti år, og det lange samarbeidet har åpenbart satt seg i klangbehandlingen. De tre er ute med en 4cd-boks der musikk fra Hildegard von Bingen er med. Den transparente kvaliteten i det vi hører, trekker oss så nært jula vi kommer i løpet av denne fredagen.  Det låter særdeles vakkert, på en mørk måte. Og når Kjorstad hever fela, er det nettopp fortiden og de lange linjene som trekkes inn. Miman lykkes med formidling som griper.

Foto: privat

Når rytmikken skifter til dans, blir ikke innholdet mer lystig enn at både nonne og munk ville ha tålt det. En folketone med godt alvor i seg er lett å ta inn. Kjorstads ørsmå kruseduller og kommentarer til det som foregår i midten av musikken, overskrider kledelig, og når Røysum spiller fløyte, kles musikken naken. Blir vinnende skjør. Det er kanskje bare meg som tenker på Incredible String Band et øyeblikk!
Så kan Andreas fortelle at det kommer en som virkelig kan spille fløyte, seinere i forestillingen. Henriette Eilertsen venter i kulissene. Vi får også vite at vi er verdens beste publikum. Ikke verst.

Marthe Lea Band kommer på scenen og begir seg inn i et kronglete tema. Instrumentene ligger godt dandert og gir dybde til opplevelsen Kjorstads fele skaper sterk karakter, mens Leas skarpe og energiske tone safter uttrykket. Dette henger godt sammen. Låter organisk. Bass og trommer får åpninger å gå i, og de frilynte sonene avløses av blås med løst feste i New Orleans. Denne musikken vil mange steder. Det er ingen entydighet å spore. Idéer fra 50- og 60-tallet får nye muligheter og snus elegant mot vår tid, og når fiolinisten trer i front for denne jazzen, gjør han det med sine ting, til side for de tradisjonene som har dominert faget. Andreas Røysum er også varmt til stede i Leas band, og Marthes lekne stemmebruk har egenfarge. Lokketone og klage. Når hun tar fram trefløyta og svinger på draget, med Kjorstad i nærheten, tenker ikke de gamle lenger på Incredible String Band. Nå er det East Of Eden som dukker opp. Dette gynger og vil oss vel, med blå utspring og overraskende utsmykninger, og når Lea vrenger tonen og gjør innholdet lett dyrisk, blir vi med utenfor buret.
Det er ingen radikal nyhetsverdi vi møter hos Marthe Lea Band. Det er snarere et bærende gjenbruk og et vell av idéer som ønsker å si noe samlet.

Foto: privat

Så er det så vidt Andreas Røysum Ensemble får plass på Kafe Hærverks beskjedne scene. Bandet teller tolv medlemmer i kveld. Musikken reiser seg  i velde fra start. Eller er dette bare ladingen? Det går strøm gjennom rommet. Vi skal møte et stort dyr vi ikke har kontroll på. Bandet tar seg inn i «Ode to sweet T», uten vokalist til stede, men det synger likevel. Den vektig trippende kvaliteten får nytt liv på scenen. De fem blåserne tenner hvert sitt lys og låter strålende. Trombonist Øyvind Brække, trompetist Erik Kimestad Pedersen, klarinettist Andreas Røysum og de to saksofonistene Marthe Lea og Signe Emmeluth. Stykket utvikler seg til en tilstand i bevegelse, med stadig nye spiraler å fange. Det låter omsluttende og godt. Reint staselig. Med korte solistisk innslag og sprell. Det begynner faktisk å koke.

Jeg prøver å lytte meg inn mot Henriette Eilertsens fløytespill og lykkes. Prøver meg også på Joel Rings cello. Krydderiene i musikken er helt avgjørende for at den store smaken skal tilkjennegi seg. Slik som her. Det lange nummeret blir denne kveldens høydepunkt for meg. Det balanserte drivet skapt av Andreas Wildhagen og Ivar Myrset Asheims trommer holder på oppdriften. Men nå dirigerer Røysum orkesteret ned. Det er kanskje tid for landing. Maken til flytur er det uansett lenge siden jeg har opplevd.

Det store fellesskapet skal videre, og tyngdepunktet fortsetter å forflytte seg innad i bandet. Erik Kimestad Pedersen hever trompeten og gjør en klassiker av et strekk. Den utadvendte intensiteten har indre liv.
Det har etterhvert blitt gammelt nytt at Andreas Røysum Ensemble er et av landets fineste. Orkesteret får velfortjente tilrop og god applaus. -Siden det er jul, skal jeg være grei å ta en til, sier Andreas. – Denne har vi spilt før, folkens! Ja, det har de, og kveldens bestsvingende egner seg utmerket som punktum. Vi blir også lovet at de kommer tilbake med Marvin Tate i besetningen en gang i 2026.