To kremlag gjør kvelden til en velsmakende opplevelse.
Den har satt spor i byen og besørget økt interesse for den frie og improviserte musikken. Konsertserien Blow Out har vært samlingspunkt for store utenlandske navn og døråpner for nye stemmer fra den hjemlige arena. Scene for overraskende og skarpe konstellasjoner. Cafe Mir og Kafé Hærverk har huset konserter som har tatt bolig i hodet. Det har gått elleve år siden oppstart, og denne kvelden er det jubileumskonsert med mildt sagt lovende navn på plakaten.
Det er Blow Out-programmerer, ildsjel og trommeslager Ståle Liavik Solberg som åpner forestillingen med et europeisk lag med bunnsolid tyngde. Saksofonist John Butcher, bassist Pascal Niggenkemper og pianist Sophie Agnel. Kvartetten skyver fra i en klassisk og lavmælt friform som flyter godt. Det låter åpent og utprøvende. Har en romslighet som tjener innholdet. Butchers mange innganger og vinklinger underbygger vitaliteten. Alle fire er gode lyttere. De plukker opp innspill fra hverandre og holder mosaikken i bevegelse. Niggenkemper spiller med bue og bruker ukonvensjonelle remedier for å framkalle egen lyd. Det gnisser, river og hviner, mens Agnel følger opp med alternative teknikker og bredt register. Det er mye finstemt forsiktighet i det de gjør.
Sophie Agnel, John Butcher, Ståle Liavik Solberg og Pascal Niggenkemper. Foto: Tine Hvidsten
En dump pianoklang finner roen i et gjentakende mønster. Saksofonen kvitrer og murrer, og bassen vil være noe annet enn bass. Det er pust i det de gjør, og det er framfor alt, interessant å lytte til. Når det svinger i frijazzen, klyper vi oss i armen. Kvartettens sett er fri for utblåsninger. De mest kraftfulle strekkene holder avstand til det krakilske. De fire kan bevege seg fram som et plaget lite dyr som evner å beherske seg. De korte knekkene, gnuringen, skjelvene og de uvørne akkordene finner sammen. Musikken hever seg og vender piggene ut. Dette er fin underholdning.
Butcher kombinerer det forpinte med det muskuløse, og Ståle trommer tørt og poengtert. Agnels pianopoesi kan være vrang, men den rimer på sitt eget vis. Det ligger mye erfaring til grunn for det som kommer, men nerven er kveldsfersk og rå.
Så kommer Karin Krog på scenen med sine to hjelpere. Det framkaller en egen jubel. Vi kjenner auraen. Hun vifter Ole Morten Vågan og Paal Nilssen-Love i gang, og Vågan drar opp en bassgang av solid merke, før Krog leverer i umiskjennelig stil og med tilbakelent modenhet. Den fraseringen og stemmeklangen fins det bare én av. Hun synger Mingus´ «Goodbye Porkpie Hat» med tekst av Rashan Roland Kirk og forteller om den gang hun jammet med saksofonisten og møtte han på gata i New York. Jazzhistorien suser rundt oss, og de seige groovene fra rytmeseksjonen får det til å dirre.
Vi får «Pebble Song» som er skrevet av Krog og John Surman. Bass og trommer reiser en kledelig vegg å lene seg mot. Det nakne, smidige og kompakte kompet gir stemmen steder å hvile i. De fineste øyeblikkene i dette settet kommer når vokalisten gjør «tradisjonelle» sanger. «Break Of Day In Molde» blir en av kveldens ostebiter. De mer «eksperimentelle» innslagene fungerer mest som smakebiter og påminnelser om den gang Karin Krog var pioner på feltet.
Så reiser trommene seg, og Nilssen-Love gir oss sin signatur. Bruk av gonger har tilført noe nytt og friskt i hans uttrykk. Vågan får også rom til å vise klasse. Ja, det er fin balanse i forestillingen. Krog småprater mellom låtene og introduserer «In Candlelight». De tre finner hverandre igjen og skaper sterke og stående øyeblikk. Trioen blir hyllet med velfortjent jubel. Det gir ekstranummer. -Er det noe popcorn her, spør Karin, før de tre går inn i en liten lek med plystring, snorkelyder og uskyldig moro. Denne konserten vil vi huske.
