Jubilerer med stil

I dag markerer Helge Lien Trio sitt 20-årsjubileum med å utgi dobbeltalbumet «10» og samtidig spille slippkonsert på Nasjonal jazzscene Victoria. Selv om det nå er versjon 3.0 av bandet som er i aksjon, både på de 20 låtene og på konserten, er det all mulig grunn til å gratulere institusjonen Helge Lien Trio i alle dens tre utgaver med strålende virke gjennom 20 år.

Mer
Originaltrioen – Helge Lien, piano; Frode Berg, kontrabass; Knut Aalefjær, trommer – og 2013-18-besetningen Lien/Berg/Per Oddvar Johansen leverte i alt ni utsøkte album (11 om vi tar med HLTs to med Adam Baldych og Baldych/Tore Brunborg) og en lang rekke strålende konserter. Med «10» presenterer dagens besetning – Lien, Johansen og Mats Eilertsen (kontrabass) – et banduttrykk som stadig holder HLTs melodisk/melankolske tonefall i hevd, men noe mer har likevel kommet til. Muligens skjer det som en følge av Berg-Eilertsen-skiftet, for samtidig som Liens talent for å skrive vakre, nesten folkevise-naive melodier med en mørkere undertone fortsatt viser seg, i bl.a. «Popkoral», «Nipa» og «Crossing the Lake on a Kicksled», virker det som om trioen nå også orienterer seg sterkere mot improviserte og abstraherte melodiutdypinger. Om noe, tilfører det musikken enda mer nerve, og følgelig en enda rikere dynamikk.

Kick
Musiseringen preges også av at Eilertsen og Johansen danner et «komp» der begge ikke bare kan, men også gjerne vil bidra mye mer aktivt inn i triosamspillet enn hva en tradisjonell «komp»-rolle tilsier. For låtskriver og pianist Lien må det ha vært både et kick og en utfordring å utvikle låtene i fellesskap med så gi-og-ta-glade medspillere, og selvsagt løser han sin del av oppgaven med responderende kreativitet og velkjent virtuositet i tangentbehandlingen.
Dermed kan «10» by på forløp der piano, kontrabass og trommer/perkusjon gang på gang går opp i en høyere, hyperswingende enhet, fosskokende som gjaldt det søknad på jobben som det neste Coltrane- eller Garbarek-anno-’74-kompet, men også på partier der tida står pustende stille mellom enkelttonene. Vel vitende om at hukommelsen er en upålitelig følgesvenn, tør jeg antyde at Helge Lien Trio aldri har utfoldet seg med så store og autoritetsstruttende musikalske muskler og så bred klangpalett som den gjør på «10», og da har jeg ikke glemt trioens tidligere albumbravader som «Hello Troll» og nå sist «Guzuguzu».

God lyd
Ikke bare er «10» det første albumet fra denne HLT-besetningen, det er også trioen første studioalbum, bortsett fra debutplata «What Are You Doing the Rest of Your Life» (2001), som ikke er innspilt i Rainbow Studio. Forflytningen til Nilento Studio sør for Göteborg har åpenbart ikke dempet trioens studiotrivsel, og lydbildene fra Nilento er ryddige og transparente. Både piano- og kontrabasslyd virker å være godt ivaretatt, i soli som i samspill, og ikke minst er Per Oddvar Johansens fargeleggingskunst fanget og gjengitt på overbevisende vis. Vel er han en eksplosjonsmotor av et drivverk, men slik han tar hele tromme- og perkusjonssettet i bruk, aspirerer han også til tittelen som «Største perkusjonistiske kolorist i drivende uptempo» siden Jon Christensens velmaktdager med «Belonging»-kvartetten. Likeledes er Johansen forbilledlig i roligere lende og solo, og gir trioen en bunn som Eilertsen og Lien både bygger og danser på. Mats Eilertsens inntreden som et punchy rytmisk element og et varmtonet alternativt melodisk tyngdepunkt har selvsagt også bidradd til at Helge Lien i de kommende ukene kan ta med seg trioen sin til konserter i Norge, Sveits, Sverige og Hellas i trygg forvissning om at den aldri har vært bedre.