Jubilante utgivelser fra Seglems NORCD

Tenorsaks og bukkehorn, trommer, bjeller og bjørkestaver – lagt på rekke strekker Karl Seglem og Terje Isungsets samlede instrumentarium seg fra frijazzhullet-i-veggen på nedre Manhattan til setervollen og juvet der Vestlandet kneiser som stoltest med nakken. Siden 1991 har Seglem fra Årdalstangen og Isungset fra Geilo utgjort duoen Isglem, og nå, 25 år, fire album og et par-tre tusen (skole)konserter seinere, kommer en ny utgivelse, konsist nok kalt «Isglem 5te».

Plata er som seg hør og bør innspilt (2012) og mikset (2014) på Vestlandet, nærmere bestemt i Lærdal. Kanskje låter fusjonen av friblåsing, melodispill og «naturperkusjon» denne gang mer dempet enn på Isglems tidligere plater, iallfall innbiller jeg meg at den improviserte dialogen her virker mer konsentrert om klanglig subtilitet og meditativt innhold enn om primalskrikets skakende kraft. Noen ganske streite melodifortellinger der Isungset «komper» Seglem, forsterker det inntrykket, og muligens har bukkehornet kommet til å bli en slags stabiliserende, langtonet demper i Isglem-musikken, der villskapen nå mer merkes som en underliggende uro enn som selve budskapet. Men misforstå ikke, «Isglem 5te» er ikke sjenerende pastoralsk i snittet, spilt som den er av to som vet hvor fort stemningene kan skifte i både fjellet og på fri-scenen, og som på ingen måte har lagt impro-gløden i rør.

Nytt stort steg
Fire år etter platedebuten med «Først» er pianisten Dag-Filip Roaldsnes fra Valderøy utenfor Ålesund ute med oppfølgeren, «I eit landskap». To av de tre medmusikerne fra «Først», klarinettist Morten Barrikmo og trommeslager Tore T. Sandbakken, er med denne gang også, og i tillegg har Roaldsnes utvidet lydbildet med tenorist Hanna Paulsberg og i noe mindre grad cellist Ingvild N. Sandnes og fiolinist Magnhild S. Torvanger.
Med unntak for to minutter fellesimprovisasjon har Roaldsnes komponert alle «låtene» på det 34 minutter lange albumet, og ved å la de de fire første utgjøre del I, de tre korteste del II og tittelsporet del III, gis det hele en slags suite-form med en lyrisk-melankolsk grunnstemning som binder de åtte sporene sammen.
Innledningsvis («Valderøy i snø»), går Roaldsnes stillferdig, nesten meditativt og haiku-aktig til verks. Men uten å rope høyt øker musiseringen i både intensitet og volum underveis, spesielt når Paulsberg og Barrikmo finner hverandre i fine dialoger som utspilles sentralt i lydbildet. Det kanskje fineste eksempelet på nettopp dét, og på Roaldsnes’ kompositoriske kvaliteter, er «Preludium», der Paulsberg tolker fortellingen på utsøkt, vakkert vis, samtidig som de øvrige involverte løfter musikken med inspirert og lydhørt samspill. Kall det moderne kammermusikk, impro-kammer eller – som Roaldsnes gjorde i forbindelse med «Først» – kunstjazz; uansett låter dette gjennomtenkt, men også originalt og øyeblikkskapt. «I eit landskap» kan trygt beskrives som nok et betydelig steg for den 31-årige pianisten/komponisten, som allerede i 2012 ble hedret med Ungjazzprisen.

Dobbelt Storm
Gitaristen, komponisten og pedagogen Håkon Storm (eg. Storm-Mathisen) er representert med to album i dette jubileumssleppet, «Volta Trio» og «Kobolt». Det første byr på en jam-aktig jazzsession i Tokyos Volta Studio der Storm har med seg Osamu Koichi (bass) og Kazumi Ikenaga (trommer), mens «Kobolt» er innspilt i Rainbow Studio med den impro- og grooveglade nederlandske strykekvartetten Zapp4 som gitaristens samarbeidspartner.
Håkon Storms harmoniske landskap er ikke av den innsmigrende sorten. I trioen spiller han el-gitar, og harmoniseringene, kombinert med hans virtuose teknikk og helstøpte, men ikke glattpolerte tone(r) blir til musikk som utfordrer mer enn den bekrefter. Hans japanske partnere virker imidlertid å være litt for lite under huden på musikken til å kunne løfte triouttrykket med egne innspill. De leverer et sympatisk nok «komp», men utfordrer i liten grad Storm, som dermed blir litt alene om å utvikle sine soniske undersøkelser av eget materiale.

Annerledes bestemt tar Zapp4 tak i Storms komposisjoner/arrangementer  på «Kobolt». Som et moderne kammerensemble forener de klassisk disiplin med en høy grad av interplay og improvisasjonsevne, og gjør uanstrengt Storms intensjoner til sine egne, også der gitaren ­­–  akustisk og elektrisk –  krever sin plass i musiseringen. Også dette albumet kan høres som en sonisk forskningsferd for gitar i ulike musikkomgivelser, men finest framstår det når det får spille seg ut som det det virkelig er: Original, moderne og udogmatisk musikk i et slags skjærings- eller snarere møtepunkt for samtidsmusikk, jazz, impro og klassisk skolering.

Middelalder
Sigrun Tara Øverland og Eirik Dørsdal har holdt duoen Picidae (lat. hakkespett) gående i mer enn 10 år, og albumdebuterer nå med den underfundig titulerte «It’s another wor d».  Øverland (sang, gitarer, diverse harpevarianter) er kreditert «all music», hvilket formodentlig også inkluderer de engelske tekstene, og leverer visepop i en stil som virker inspirert av middelalderballader på samme måte som Cat Stevens’ «Moonshadow» og Mike Oldfields «Moonlight Shadow» kan sies å være det. Hennes klokkeklare stemme og levende foredrag er også sammenliknbart med Maggie Reillys på sistnevnte låt, mens Dørsdals uttrykksfulle, hese trompettone bringer et snev av jazz inn i albumet. Nennsom bruk av elektronikk (Dørsdal og gjest Morten Martens) moderniserer middelalderuttrykket og gjør Picidae lett å like som en sikker, velmodnet og klanglig original stemme i det store popkoret.

Terje Mosnes

Andre jubileumsutgivelser fra NORCD er Oslo 14s «Improvisasjoner * Komposisjoner», Christoph Stiefels «Big Ship» og Glimas  «Ljose-Signe».