Siste kveld på PUNKT tar oss til prærien så vel som til industrien.
Det er godt å være på PUNKT og oppleve country. Eller steelgitar som drar tankene mot prærien. Geir Sundstøl står alene på scenen med sin egen americana. Han viser oss hvordan man gjør det. Trakterer en steelgitar. Han er et lite orkester i seg selv, og instrumentet hans snakker direkte til meg. Jeg hører ikke en eneste forhastet tone. En jeg kjenner, har for vane å betegne musikk som behagelig. Nå vil jeg gjøre det samme, og gi ordet status som honnørbegrep. Geir Sundstøl oppleves som best når han er i det tradisjonelle. Når han starter med lydmanipulasjon og spiller med seg selv, får musikken en bredere palett, men den blir ikke mer interessant. Det sniker seg inn et lite element av noe mekanisk. Trommeslager Erland Dahlen entrer scenen i dobbelkonserten, og duoen gir musikken et karakterskifte. Den får et post-coodersk drag, før Sundstøl overlater podiet til Dahlen som også må sies å være et lite orkester. Han anvender melodiske perkusjonsinstrumenter, og han gjør seg stor, nærmest til en rocker. Det skorter virkelig ikke på dyktighet, men den dynamikken som kan oppstå bandmedlemmer imellom, gir seg til kjenne som et savn i Dahlens uttrykk. Jeg blir sittende og lytte litt på avstand. Geir Sundstøl kommer på scenen igjen, og de to kler hverandre. Avslutningen av settet er kraftfull.
Den er den tyske komponisten og produsenten J. Peter Schwalm som gjør remiksen. Han legger ut et dystert spor og gir musikken en avventende karakter. Jeg liker det rolige tempoet. Det låter tungt og dypt. Gir oss fine, uventede slag i mellomgulvet. Det vibrerer i barhyllene. Jeg føler meg et øyeblikk hensatt til industri- og storbylarm. Det er ytterst smakfullt gjort. Måten Schwalm lar stoffet fra Dahlen og Sundstøl skinne gjennom, er finurlig. Dette snakker også til meg.
Saken fortsetter under bildet.
Geir Sundstøl (foto: Petter Sandell/petterphoto.com)
Hubro
Så er det Building Instrument som inntar scenen. Mari Kvien Brunvoll, Øyvind Hegg-Lunde og Åsmund Weltzien blander akustisk og elektronisk, og de kan, i likhet med Sundstøl og Dahlen, vise til storfine utgivelser på plateselskapet Hubro. Her i Kristiansand er det Kvien Brunvolls stemme som setter et sterkt preg på musikken. Trioen tar oss med forsiktighet og låter sommerlig på denne første høstdagen – så lenge det varer. Det er ekstra forfriskende med vokal her på PUNKT hvor det meste sies med instrumenter. Jeg tenker et kort øyeblikk på Kate Bush. Tenker også at Building Instrument er lyddyrkere. Nå som det nærmest har blitt en regel å fremstå som sjangerfri, kan jeg kanskje betegne trioen som tradisjonell! Noen ganger låter bandet som en slags overdimensjonert Brian Eno. Andre ganger byr de på språk de eier helt selv. De gjør seg til spilledåse og leker fint med de knøttsmå lydene. Etter hvert syns jeg imidlertid at monotonien truer dem, og jeg opplever musikken som en smule kjedelig mot slutten.
Saken fortsetter under bildet.
Building Instrument (foto: Petter Sandell/petterphoto.com)
Det er Jan Bang, Erik Honoré, Eivind Aarset, Guillaume Roy og Michele Rabbia som gjør remiks. De to sistnevnte befinner seg fremst på scenen med trommer og viola. Enda en gang får vi en særdeles smakfull remiks. Det er påfallende hvor vellykkede de prosjektene som involverer Bang, Honoré og Aarset, er. Nå gir Jan Bang oss lyder vi ikke visste at vi savnet. De er ikke bare sjeldne, men også verdifulle. Remikserne skaper til tider en skjørere sound enn selv Building Instrument gjorde, men plutselig inntreffer en eksplosjon. Det er vekkende og effektfullt. Musikken beveger seg stakkato inn i torden og krig. Dette er heavy PUNKT metal. Og en smule supersilent. Så lekent og organisk kan det gjøres.
Elefant
Til slutt skal vi oppleve en reise tilbake i tid, til den gang annen hvert band hadde orgel i besetningen. Elephant9 er en tidsmaskin i særklasse, og vi som fikk oppleve Deep Purple med Jon Lord, Colosseum med Dave Greenslade, Blind Faith med Stevie Winwood og The Nice med Keith Emerson, på scenen, blir lys våkne av Ståle Storløkken. Sammen med bassist Nikolai Hængsle Eilertsen og trommeslager Torstein Lofthus setter han fyr på Kick Scene. Det er lenge sidene jeg så dem, og det er en fryd å oppleve hvor levende og samspilte de er. Elephant9 vet hvordan de skal fylle et riff, og den veggen rytmeseksjonen reiser, er formidabel. Det spruter av musikken, og publikum vil ikke slippe dem. Det jubles! De klarer å holde på interessen hele veien gjennom et tettpakket, stødig og groovy sett. Når de gir seg, sitter vi matte og fornøyde tilbake.
Saken fortsetter under bildet.
Elephant9 (foto: Petter Sandell/petterphoto.com)
Jeg er nærmest bekymret for remiksen etter dette. Den er det Tobias Grønborg, Mathias Steffensen og Idar Eliassen Pedersen som gjør. Det skal vise seg at de tre, med sampling, bass og trompet, finner fram til sitt eget og demper bølgene etter Elephant9. Ja, etter hvert bærer de ansvaret for å legge kvelden til hvile, med smakfull eleganse.
PUNKT er over, og PUNKT lever. Neste år fyller festivalen 15. Det jobbes allerede med saken.
