Jon Balke i verden

Tenk deg kunstneren alene i sin boble, oppslukt av sin «kunstneriske prosess». Og still deg spørsmålet: Hvordan griper omverdenen inn i denne prosessen? Hvordan foregår interaksjonen mellom kunstneren og omverdenen? Påvirker de/påvirkes de av hverandre? I så tilfelle, hvordan?
Bytt ut «kunstneren» med «komponisten og pianisten Jon Balke» i avsnittet ovenfor, og du har personliggjort det generelle utgangspunktet for «Warp», Balkes nye soloalbum på ECM.
Skjønt «solo», «Warp» handler om mye mer enn en pianist og et oppmik’et flygel. Balkes 16 forholdsvis korte stykker/melodier/meditasjoner har rett nok akustiske pianokjerner, men i et forsøk på å billedliggjøre den innledende problemstillingen, har Balke føyd disse kjernene inn i lydlige omgivelser. Disse har han dels skapt ved hjelp av stemmer, synther og andre instrumenter, dels ved opptak av hverdagslyder fra eksempelvis skolegård og bygate, svak maskinstøy og naturlig stillhet slik du kan høre den når du er langt nok fra folk og forstyrrelser.
Igjen: Hvordan påvirker de hverandre?
De første pianoopptakene ble gjort i Rainbow Studio hos Jan Erik Kongshaug. Deretter ble lydene av «hverdagsomgivelsene» supplert med nye opptak og ferdigstilt på Madstun ved Randsfjorden av Balke og Audun Kleive. Etter en ny runde i Rainbow, mikset Balke og Manfred Eicher alt det innspilte materialet i RSI Studio i Lugano, og til sist ble albumet mastret i MSM i München. Om ordtaket «djevelen finnes i detaljene» stemmer, må det i dette tilfellet trygt kunne sies at «djevelen kunne ikke ha bedt om mer».

Hvilke historier om «kunsten og kunstneren i verden, verden i kunsten og kunstneren» forteller så «Warp»? Siden kunst aldri kommer med fasitsvar, skal spørsmålet få stå i fred og opp til en hver som hører på «Warp» å besvare. Selv hører jeg en serie korte melodier, de fleste i en meditativ, ofte arpeggio-meislet pianoframføring og ofte omgitt av drømmende synth-svev. Mer enn noen enkeltmelodi – iallfall to av temaene, «This Is The Movie» og «On and On» er kjent fra før, hhv Sidsel Endresens «So I Write» (ECM 1990) og Jøklebas «On and On» (Odin, 1991) – er det helheten, med alle sine subtile klangnyanser og «omverden-detaljer» som påkaller oppmerksomheten, og gjør «Warp» til mer av en lydskulptur enn et tradisjonelt «solopianoalbum». Jeg oppfatter«Warp» som dypest sett et forsøk på å lydformidle en form for eksistensiell undring, og oppfatter at den tangentmediterende dramaturgen Jon Balke like mye ønsker å invitere meg inn i undringen som han prøver å gi svar.
Og oppfatter videre at jeg måtte være bra korka om jeg takket nei. Så: ja takk. On and on….

Terje Mosnes