KONSERT: Saksofonisten spiller seg tilbake i hjertene våre med et bankende band i ryggen.
Av Arild R. Andersen
I den ferske NRK-serien «Jazzeventyret» får 90-tallsbandet Element velfortjent oppmerksomhet. Håkon Kornstad uttaler seg positivt om kvartetten, og Kjetil Møster sier følgende: – Da Element kom, så endret på en måte alt seg. Det bandet var revolusjonerende i norsk jazz på den måten at det hadde en endring i fokus, fra klang og luft, til et veldig fokus på groove og driv og energi. Og at det hadde enormt mye å si for oss som var i begynnelsen av tjueårene på den tiden, er det ingen tvil om.
Selv vi som ikke var i tjueåra på 90-tallet, kan huske hvordan Element slo inn med sin Coltrane-dreining, og det står seg fint å se og høre saksofonist Gisle Johansen i front for Håvard Wiik, Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love i opptak fra tre tiår siden. Alle som holder øye med norsk jazz, vet hvor det ble av pianisten, bassisten og trommeslageren etter Element, men saksofonisten satte ikke like tydelige spor. Riktignok drev han Jazzmob sammen med Jon Klette, men de tre andre satte fyr på Atomic. I dag blir Gisle Røen Johansen omtalt som legende. I 2022 kom mannens første album under eget navn: «Kveldsragg». En fantastisk tittel og en musikk som lar John Coltrane kjenne på rocken. På Hærverk her i kveld har saksofonisten med seg to fra det gnistlaget som lyste opp plata, gitarist Even Helte Hermansen og bassist Ingebrigt Håker Flaten. Trommeslager Dag Erik Knedal Andersen er fjerde muskel i kvartetten.
Ingebrigt Håker Flaten. Foto: Pål Dybwik
De fire kommer på scenen uten å bli introdusert, og de ruller ut et spirituelt musikalsk teppe med bølgete mønstre. Det er en vennlig åpning og en god oppladning til det som skal følge. Sopranen slynger seg og knekker, mens gitaren ligger under og gnisser innbydende. De bygger en sound jeg kjenner og liker. Måten de holder igjen på og hvordan de får musikken til å utvide seg, er sterk. Gitaren melder seg stadig mer på, og bass og trommer følger og beveger. Dette er de lange linjenes triumf. Byggverket har en klassisk fasade og en innmat som smaker. Helte Hermansens gitar har orgelkvaliteter i væremåten og hele driften er så tøff, at jeg tror på alt jeg hører. Det er som om gammelmodighet og samtidsrelevans finner sammen. Vi får noen bass- og gitarriff som fester seg. Hermansen er en av disse tradisjonstro gitaristene som har noe gjennomført friskt og deilig å si, med feeling oppover hele gitarhalsen. Gitarer skal snakke, og dette er snakk. I likhet med Røen Johansen har Helte Hermansen noe å fortelle. Noe som trengs å bli fortalt. Skildringene er fine, strukturen er god og spenningen vital. Det er bare fint og kun flott å høre den arven disse fire setter i bevegelse.
De komponerte partiene kommer i løst arrangerte strekk som lever. Vi har hørt «Morrasol» og går videre inn i ballade, med fin og kantete melodiøsitet. Etterhvert kommer også «Jon», låta som er skrevet til Jon Klette. Vemodet inntar Hærverk, og det kjennes bra. «Jon» blir et sted kveldens saksofonist kan ta fram den poetiske skarpheten sin. Ja, enda en gang tar Gisle Røen Johansen oss til en meningsbærende plass, og enda en gang setter resten av bandet en høy standard for seg selv. De må kose seg! Den litt raggete stilen deres oppleves som menneskelig. Samtidig formidler samtlige en musikalitet jeg lar meg imponere av, men først og fremst nyter som opplevelse. Musikken er ikke nyskapende, men det er det velskapte som teller. Dette er helsefremmende musikk. Jeg kjenner meg kvikk. – Vi tar en liten kjapp en til slutt, sier Gisle, og så er det nettopp det vi får. Nerven og troverdigheten lever videre. For et herlig kveldsragg.
