Jazzoppkvikkende

Jeg lurer på om de fire bandmedlemmene har fått seg nye uniformer siden sist. Og om de i så fall vil bære dem på scenen her i kveld. A Tonic For The Troops har jo sett ut som en blanding av victorianske soldater, tyske parkeringsvakter og sirkusansatte på platecoverne sine . Vekket Sgt. Pepper-vibbene til live har de også gjort. Det er det stil over. Kanskje kvartetten bare har villet forsterke lagfølelsen og samholdet ved å bære uniformer. Eller bygge merkevare. Den visuelle kvaliteten ved A Tonic For The Troops slår uansett ikke inn i musikken som står utmerket på egne bein.
Det er bassist Ellen Brekken som er troppssjef, den som har komponert musikken på de to albumene «Ambush» (2021) og Realm Of Opportunities» (2023). Og det er bare hun som har epåletter med gullfrynser som skulderpryd på de nevnte coverbildene.

Ellen Brekken. Foto: Stein Hødnebø

Amerikanske og europeiske tradisjoner møtes i bandets musikk, på måter som kan minne om den store Belonging-kvartettens stilpreferanser. Eller om innbilte krysninger av Joshua Redman og Eyolf Dales respektive band. A Tonic For The Troops faller inn i god historie og feirer arven. Gir den nye stenger å heise flagg i. Det er et lite privilegium å få være med på den lille festen deres. Passe stort, vil jeg si.

Jeg liker at de åpner for søtsmak, slik de gjør i åpningen av konserten, uten skjemmende føleri, og får sukkeret til å smelte. Det er uansett den skarpe smaken som dominerer. De setter gospel i vuggingen og avdempet ekstase i framdriften. Det låter vakkert og finurlig. Skjelver lett i piano og saks. Den lettfattelige stilen de dyrker, eier dybde og detaljer. Og den sitter så du kjenner det. Tett og gjennomskinnelig til samme tid. Tenorist Magnus Bakken får applaus etter første leveranse, og når pianist Espen Berg overtar roret og gjør en av sine velformulerte fortellinger, er kompet både lettbeint og tettsittende. Brekken og trommeslager Magnus Eide skyver sikkert på innholdet.
Så ønsker Ellen Brekken velkommen og forklarer hva som ligger bak det spesielle bandnavnet. Sier hun håper at de kan være en jazzoppkvikker her i kveld.

Espen Berg. Foto: Stein Hødnebø

De har åpnet med en sammenslåing av låtene «Realm Of Opportunities» og «Blue Nile». Fortsetter med «Oxford Suite», og det legger seg en Keith Jarrett-godlukt i lokalet når Berg tar oss i retning Oxford. Kveldens pianist har sin egen grind der han kommenterer egne forbilder når han bygger sitt eget, og det er strålende gjort.
Det blir bass- og soprantrip, med tematiske smakfullheter og et helt band som er kyndige på innestemme. Å ha noe på hjertet, er det noe som heter.
Dialogen mellom piano og saksofon krøller seg elegant og vokser seg intens. Dette er saker.  Espen Bergs pianospill og Magnus Bakkens saksofonytringer har vektige ferdigheter som forutsetning, men det er vitaliteten og det kreative overskuddet som gjør inntrykkene rike. Linjenes velskapte flukt og løpenes overraskende vendinger. A Tonic For The Troops er et band for scenen. Vi hører lyden av byggmestere.

Magnus Bakken. Foto: Stein Hødnebø

Så spiller de «Jon», en hommage til Jon Christensen. Den har perleskimmer. Det har jeg ment siden jeg hørte den på «Realm»-albumet for første gang. Den høres dessuten ut som en hyllest, ikke bare til Jon, men også til Garbarek, Danielsson og Jarrett. De skiftende landskapene i stykket har mer vidde enn skog i seg, og kvartetten vår får innholdet til å utvide seg, trekke seg sammen og te seg med dynamisk snert. De blålige remsene blafrer for jazzen.
«Monozygotic» er ifølge Brekken, en liten vise om hennes nevøer som skulle lære seg å gå. Ja, og den stavrer av gårde, med fall og mestringsfølelse om hverandre, syns jeg å høre. Sjarmerende stoff og vel så det. Det er løst og livaktig levert, og Magnus Eide er en krumtapp i de prosessene som foregår.

Magnus Eide. Foto: Stein Hødnebø

Etter en kort pause fortsetter de med «Song For The Resilient», en låt skrevet med tanke for kvinnene i Iran. Den har alvoret i seg, et smellvakkert vemod, og kan tas inn som protest mot det som foregår i landet i dag, hvis jeg forstod komponisten rett da hun introduserte den. Så forlater vi Midtøsten i neste nummer og svinger inn i kvikkasmodus. Berg virvler og tar ut briljans, mens helheten sitter som den skal. Det er lett å vende seg til kvaliteten. Ta den for gitt. Bandet gjør seg massivt og lekkert mens det bygges for punktum i siste låt, «Atlantic Crossing». Så mottar de applausen og bukker unisont, iført gamle uniformer.
Som ekstranummer får vi velge hva vi vil høre. Det blir en ballade. Med varme i underlaget og en veldig dugelighet helt ut i hjørnene.