Bergs matrise

Av Audun Vinger

Trondheim Jazzorkester har etterhvert så mange prosjekter på baken at det kan være vanskelig å  holde styr på alle sammen. Slik går det når «bandet» kan spille konserter i forskjellige land samme uke med vidt forskjellig besetning. Altså, man kan ikke få vært tilstede som publikummer på alle disse spesialkomponerte konsertene, men heldigvis blir alle dokumentert og flere av dem utgitt i ettertid. Ofte på mindre selskap som Midtnorsk Jazzsenters eget label, andre ganger med litt større PR- og distribusjonsmuskler i sving. Neste år feirer dette vidunderet, for det er nettopp det orkesteret bør kalles, 25 år under det navnet, noe som som feires med bokutgivelse, en drøss prosjekter og ikke minst den selvsagte rollen som Artists in Residence på Moldejazz. Trenger moldenserne egentlig bruke penger på flere artister på plakaten når det allerede er så mange solister med egne prosjekter bakt inn i denne poolen av musikere? Vi får se. Det er lenge til sommeren igjen. Heldigvis går det også an å gå inn i sine respektive huler med LP-plater nå som høsten lugger i leddene. En slik en er Trondheim Jazzorkester & Espen Bergs store verk Maetrix, som nå er sendt ut i flott stand av Odin via Grappa.

Dette verket ble født ut av en stor pappsjekk overlevert av en bankjazzer tilbake i 2016, da superpianisten Berg ble tildelt det årets JazZtipendiat av Sparebanken 1 SMN, og derigjennom fikk anledning til å skape sitt første storskala-prosjekt. Jeg var ikke tilstede i Molde det året, og har heller ikke kunnet oppleve de spredte senere fremføringene av det, men følte jeg kjente til det fra før likevel. Det har lenge vært omtalt som et av de mer vidløftige verkene musikerne har blitt utsatt for, det var visst store blekker med inngående scenebeskrivelser, skrevet spesielt for hver enkelt utplukkede musiker av Berg. Det ga meg fordommer om at det var strengere og mindre morsomt og tilgjengelig enn de ofte ekstatiske og livlige TJO-konsertene vi kjenner fra moderne tid. Men om jeg tolker Bergs korte liner notes rett, ble det (også) utlevert grafisk notasjon-represesentasjoner lik de fristende enkle ikonene som pryder omslaget på denne nye utgivelsen. Mulig det bare er slik han ser for seg låtene med pennesplitten i dag. Men hvordan høres det ut i ørene?

Lydsjekk før JazZtipendiat-konserten på Moldejazz. Foto: André Løyning

Berg selv følte nok at det lå mer i verket enn hva de hadde fått utvunnet live (og tok for eksempel med seg tittelkuttet til trioen sin), så noen år senere gikk de i Rainbow studio for å virkelig fange intensjonene i det, og kanskje oppdage nye sammenhenger. Stort sett det samme ensemblet, med Adrian Waade inn for Ola Kvernberg på fele og Rob Waring inn for Mattias Ståhl på vibrafon. Begge innbytterne har gnistrende soli her, spesielt fint å høre Waade, som er en sjeldenhet nå for tiden. Ellers består orkesteret denne gang av mine favoritt usual suspects som Marianne Badouin Lie på cello og Eirik Hegdal på treblås, og en rytmeseksjon i Ole Morten Vågan på bass og den klokt utfyllende trommeduoen Hans Hulbækmo og Tomas Järmyr, samt noe sjeldnere besøk som Daniel Herskedal (tuba) og Hayden Powell (trompet). Som alltid er orkesteret full av musikere som får spillerom til å tolke oppgaven etter egen retningssans.

De små hårene reiser seg i hvert fall i oppfarten av det 21 minutter lange åpningskuttet «Artemix + Cadae», der Berg virkelig oppnår sitt mål med å kombinere komplekse rytmiske konsepter med inderlige melodier. Merkelig nok funker den nærmest James Raymond-aktige popjazzglansen i denne låten nydelig sammen med orkesterets identitetsrike struktur. De har også et hemmelig våpen i Kirsti Huke, en av de stemmene jeg setter høyest i landet her, men som jeg dessverre sjelden får oppleve. Hun får inn soulen her, det er som nytt blod inn i tørre årer,  med sin ordløse men fortellende vokal, også hjulpet av den mer analytiske melodiføringen fra Sissel Vera Pettersen (som så klart også spiller altsax). Denne ordløse vokalen, samt handclapsene og den hypnotiske bruken av vibrafonen kan minne om Methenys suggererende, lengre Reich-inspirerte låter, spesielt i dette kuttet men også andre steder. I det nevnte tittelkuttet samler Berg mange av sine kompositoriske ønsker i ett uttrykk, mens det vakre sistenummeret «Climbing» viser lyrisk kraftjazz slik vi kan bedre enn de fleste her til lands. Og med hjertevarmen fra Hanna Paulsbergs tenor på toppen, må det konkluderes med at matrisemaker Berg utførte sitt ærend på strålende vis.