Jazzens nasjonalsang

Av Audun Vinger

Man har ganske frie tøyler som reisebrevskribent i jazzen –  full redaksjonell frihet. Men min redaktør Camilla sa på forhånd at jeg kanskje hadde skrevet nok om Andreas Røysum Ensemble for en stund – de spiller i tillegg på mange festivaler i sommer og er årets bookingvinnere – kanskje jeg kunne se noe annet? Lørdagen ville vise hvordan dette skulle gå.

To unge studenter med utsøkt utvalg bøker til salgs. Foto: Audun Vinger

Solen sto høyt over Lille Lungegårdsvannet da jeg endelig var ute i friluft etter noen timer ved tastaturet. Det var nesten komisk vakkert og idyllisk – er det mulig? Jeg var lett i steget i mine sokkeløse burgunderrøde Sebagos som har over femten års fartstid men fortsatt har verdigheten i behold, en fin dag lå foran oss. Det kunne høres lyder av friluftsjazz der borte, som sammen med et tromme-ensemble i det fjerne sammenheng med Festspillene, lystige barneskrik og fugleklemt gikk opp i polyfon perfeksjon. To unge studenter satt og solgte bøker lagt utover et stort teppe – jeg gikk først forbi men følte et kjent omslag i øyekroken og ble rørt av initiativet, så jeg gikk tilbake for å snakke med dem. Salget var for lommepenger samt å gi bedre plass i forbindelse med en flytting av rom. Og dette var et utsøkt utvalg essays, dikt og romaner – de fleste engelskspråklige og i pocket. Jeg plukket med meg en samling historier av Stanislaw Lem, og kunstneren Philip Gustons I Paint What I Want To See. Hun ene satte meg litt ut av fatning ved å overrumplende spørre hva som var den beste boken jeg hadde lest. Sånt er ikke bare vanskelig å svare på, det gjør en usikker og pannen kan få en dråpe. Hun var enig i det og sa det var en umulighet. Men jeg gikk og tenkte på det en stund.

Paviljong-konsert og nasjonalsang. Foto: Audun Vinger

Bare noen meter bortenfor begynte plutselig den umiskjennelige grooven av «Theme de Yo Yo» av Art Ensemble of Chicago, fremført av et ad hoc Nattjazz-band som sto i den flotte Paviljongen ved Permanenten der. Dette er jo selve den frilynte jazzens nasjonalsang og party anthem # 1 og det var umulig å gå forbi. Selvfølgelig satt Isach Skeidsvoll der på en gammel Korg og hamret løs, for anledningen iført en frekk hvit solhatt. Jeg vil ha mer jazz i friluft på dagtid. Det er alltid nok kveldskonserter å velge mellom, kan ikke flere begynne å tenke nytt nå? Trenger ikke være festival engang. Alle blir glade av sånt. Plutselig befant jeg meg på Café Opera igjen, utendørs denne gang, der jeg måtte dele bord med den sympatiske unge superbassisten Gard Kronborg som skulle i ilden senere den kvelden. Vi tok hver vår omelett og snakket om bykultur før og nå. Vi var skjønt enige om at det var mange steder å spille og se jazz nå, men at man kunne savne flere kultur-brune konsertsjapper med sjel og historie i veggene. Som der vi satt. Kunst og litteraturkritiker Susanne Christiansen var samme sted, og minnet meg om at Toril Johannessen hadde utstilling på Bergen Kunsthall som årets Festspill-kunstner. Denne må jeg komme nærmere tilbake til senere siden utstillingen både var nøkternt minimalistisk og avansert, med en tematikk om hvordan krig og konflikt og infrastrukturen rundt og etter k & k er en viktig om ikke alltid synlig del av virkeligheten. Det var stort å ta av seg de nevnte skoene, og gå gjennom et av utstillingslokale som var en vevkunst-sympatisørs våte drøm – her var gulvet totalt bekledd av tykke filleryer skapt av gamle militære tekstiler. Vi gikk behagelig oppå de gjenskapte restene av militærindustriens debris, mens det på veggene hang verk som var norgeskart som viste «stedsnavn på folkemunne» som hadde noe med krig og militær aktivitet i seg.

Festspill-kunstner Toril Johannessens utstilling i Bergen Kunsthall. Foto: Audun Vinger

Så var det en kjapp tur for å møte Nutshell-delegatene i en showcase-konsert i noen usedvanlig sofistikerte, store kontorlokaler midt i byen, med uttrykkssterk norsk samtidskunst, mest malerier,  på alle vegger, og med små skulpturer rundt om. Ekstravagant lokal black metal-kunst på badet. Det føltes risikabelt å sitte der og gasse seg med artisan-tapas midt inni dette private galleriet, men heldigvis ble konsentrasjonen rettet mot musikken.

Sissel Vera Pettersen og Terje Isungset. Foto: Jarle H. Moe

Først en duo med vokalkunstner/saksofonist Sissel Vera Pettersen og den unike perkusjonisten Terje Isungset. Ingen lager lyder som ham, også fordi han bygger mange av sine instrumenter og redskaper selv. Hans organiske rytmikk har mye iboende dramatikk som gjør dypt inntrykk – og det blir godt avstemt med Pettersens lavmælte vokalakrobatikk, maskiner og treblås.
En annen karakteristisk legendetrommis fulgte i neste innslag – Audun Kleive har ikke bare fått en ny vår, han har en egen evne til å spille andre friskere også. Eyolf Dales trio har jeg skrevet om mye siden den ble dannet – og det er liten tvil om at hans vekselsvis lyriske og muskuløse låter, med Per Zanussis kloke kontrabass-spill som diplomatbro over til Kleives spill, har en helt egen aura ved seg. Ja, det er en av norsk kvalitetsmusikk mest internasjonalt salgbare grupper vil jeg si. Delegatene kastet seg da også over plater og CD-er etterpå, og konserter ble booket på stedet. Det sier noe om den varme stemningen i norsk jazzbransje at da en mangeårig arbeider for eksport av, og relasjoner innen norsk jazz, skulle takkes av for pensjonsgrensen (selv om vedkommende slettes ikke ser slik ut) – fikk han tårer og avsynging av nasjonalsangen.

Nils Petter Molvær. Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz

Apropos nasjonalfølelse og salgbar jazz var det på tide å komme seg på skikkelig konsert, også denne fullsatt. Nils Petter Molvær har fått turnert hyppig i Norge og Europa med den gamle Khmer-musikken etter jubileumskonserten på Voss i fjor. Den konserten var noe hemmet av sittende publikum i en ugunstig idrettshall og en noe uheldig panoreringsmiks. Men de barnesykdommene var for lengst tilbakelagt nå – dette er massiv og autoritær musikk som også evner å bære de mer vâre partiene. Det er ikke alt ved denne musikken jeg elsker – noen partier er hemmet av tidligere tiders pompøse maskulinitet og nordiske estetikk. Ja, det er mye Miles og Molvær her, men også spor av Massive Attack-rock. Stort sett kan man si at nå de har klart å gjøre noe nytt basert på de gamle lydene fra den gang, og bandmedlemmene er også blitt klokere musikere siden sist. Molværs tone kan fortsatt kappe fjell, mens Audun Erliens bass-spill gir en ny type bånn nå. Jeg får gode frysninger når det lille rave-partiet kicker inn i «Tlon», og det blir i det hele tatt et vellykket løft mot slutten da DJ Strangefruit får en mer dominerende rytmisk rolle – dette kunne vart veldig lenge. Det hadde vært spennende å høre nytt og annerledes materiale fra disse nå også, med en annen groove-sensibilitet.

Det blir ofte endel tidsoverlapp utover kveld, og på festival kan man ikke få med seg alt. Det blir dessverre bare tre låter med norske Bliss Quintet. De er et annet band med stort potensiale, de har to album på Jazzland i bagen og har allerede fått turnert mye, med sin oppdaterte og litt mer fyrige videreføring av ECM-jazzen. Også dette et band med mange interessante personligheter, med en spesielt god og egen unis mellom trompetist Oscar Andreas Haug og saksofonist Zakarias Meyer Øverli som bare vil utvikle seg videre framover. Det er også plass til «styggere» sound, hør f.eks. på «Ida» fra det finfine albumet Glasshouse.

Karl Bjorå og Bárður Reinert Poulsen. Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz

Nei, jeg måtte rekke å finne plass på konserten med Karl Bjorå og hans nye band. Nattjazz denne helgen er preget av at samtlige konserter er fullsatt, men det virket som at akkurat denne konserten var den mest påsette. Og det skjønner jeg godt, for dette nye materialet hans, og bandbesetningen, er intet annet enn vidunderlig. Bjorå er mest kjent for ganske bastant el-gitar-spill i band som WIZRD og Emmeluths Amoeba, og selv om dette «soloprosjektet» også er intrikat musikk som krever konsentrasjon av alle, er det også behagelig og besnærende filmmusikk-aktig, nesten så det hviler et dryss av melodisk ørkenstøv over det. Men det dveler ikke følsomt, det kommer noen nye løft, groove-partier og venstresvinger som holder interessen ved like. Bjorå har for så vidt vært innom liknende stemninger i bandet Aperture og hans forrige album Whimsical Giant, men dette er et nytt nivå. Hans trofaste rytmeseksjon Andreas Winther og Bárður Reinert Poulsen (denne gang på en frekk elbass) er utvidet med virkelig sitrende musikalske personligheter: Selma French og Tuva Syvertsen på feler og litt sang, og Håvard Aufles på synther og Vegard Lien Bjerkan på piano og mer. Sistnevnte hadde også en sjelfullt space’a solo som fikk oss til å rope ut i takknemlighet etterpå. Det swingte også, ja. Midtveis ble vokalkunstner og skjønnsanger Karoline Wallace invitert opp, og en nytt melodisk elveleie åpnet seg, inkludert en gloomy, langsom versjon av Sonny & Chers «Bang Bang (My baby shot me down»). Album kommer på nyåret, men se noen live i studio-klipp på YouTube allerede – dette er verd å følge med på.

Nede i storsalen var trioen Gammalgrass i god gang: Stian Carstensen fortalte om sitt abonnement på tidsskriftet Narsissisten, Ola Kvernberg bygget broer mellom kontinentene med sitt felespill, og mester Ole Morten Vågan fikk sin kontrabass til å låte som et vaskebrett. Akkurat slik man ønsker – dette er tre av landets ypperste på sine respektive instrumenter. Men det var litt fullt der nede, og når man ikke er midt i koket er det rett og slett vanskelig å høre den akustiske musikken. Dette vil jeg heller høre i et mer intimt lokale neste gang det passer seg.

For anledningen Ivar Asheim Ensemble. Fra høyre: Gabriela Garrubo, Karoline Wallace, Sofie Tollefsbøl,  Karl Hjalmar Nyberg, Signe Emmeluth, Hans P. Kjorstad. Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz

Jeg gikk en tur til pissoaret, og da jeg så en trombonekoffert og en mute på gulvet ved siden av meg skjønte jeg at jeg ikke klarte å la være å dra på Andreas Røysum Ensemble. Det var helt fantastisk, som alltid, men gøy å se dem med et helt annet publikum. Og det låt også litt annerledes «Barbry Allen», verdens eldste hit og fortsatt fullstendig bergtagende, hadde fått et nytt arrangement, og det skilte seg generelt fint ut fra nylige møter med dem. Det var fin kombinasjon mellom vokallåtene og deres instrumentale materiale. Joel Ring var tilbake opp cello, det var kun én bassist, og det gikk et sus gjennom publikum da de oppdaget at byens stolthet Gabriela Garrubo var med Karoline Wallace i «korrekka» bak Sofie Tollefsbøl. Dæven Tollefsbøl har steget opp til nye platåer av alvor og soul som vokalist nå – og er på sitt beste i dette bandet. Noe nytt var det også, Garrubo tok leadvokal på den brasilianske bangeren «Bananeira» som passet godt inn i settet og som åpner for nye muligheter når det gjelder deres utsøkte utvalg coverlåter. Jeg holdt på å gå ned i knestående da de dro i gang med en av mine yndlingsperler fra den enorme soulhistorien – «Sitting in the park». Altså, dette er noe av min drømmemusikk – å høre Tollefsbøl synge dette med fritt ensemble. Og Hans P. Kjorstads lange felesolo i Gil Scott-Heron-klassikeren «I Think I Call It Morning» må inn i boka om moderne sagn og folkemusikk. Selv folk som ikke hadde noe der å gjøre likte det, jeg traff på to skumle bergenskarer som drakk tett og var irriterte over at Molvær hadde startet så tidlig at de gikk glipp av det.  «Det heter vel NATTjazz dette her? Solen var var da bare halvveis over himmelen». Jeg foreslo å bli for se Røysum, det er ganske rar musikk men den har rytmer i seg og alle elsker det til slutt. Han ene kom bort til meg etter konserten, slo neven i skulderen min og sa «du hadde rett, takk!».
Og helt til slutt fikk jeg løst floken om å ikke skrive mer om dette bandet, siden bandlederen i mikrofonen for anledning omdøpte det til Ivar Asheim Ensemble, i hyllest av en av bandets tro trommiser.

Valkyrien. Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz

Etter dette var det meningsløst å høre mer, og det var heller ikke stort mer tid – de låtene jeg så med Valkyrien var nydelig som alltid og det var noen damer i salen som tok av i dans. Ellers var det helt fullt uansett. Et ganske så unikt uttrykk som også har i seg noe ekstremt fandenivoldsk. Tuva Syvertsen er landets siste rockestjerne, sa en kollega nylig – hun har sjarm, ekstremt talent, er respektert men også livsfarlig. Men det er også noe med hvordan de andre i bandet responderer på hverandre som gjør at folk elsker det, samt tekstene da. At dette er folkelig musikk må da si noe om norske folk. Jeg var nødt til å kreke meg hjem etter dette, men tok turen opp trappene for å forsikre meg om det uunngåelige: suksess for de lokale heltene i Modal Trafikk. De er byens og landets råeste afrobeat-band, og inkluderer flere av jazz-Bergens monarker i besetningen: Audun Humberset, Ivar Thormodsæter, Pablo Tellez, Chris Holm, Jonas Hamre og igjen den fabelaktige Gabriela Garrubo på sang og melodika. De låste seg i en kontrollert groove, akkurat hva gulvet og Bergen trengte så sent på kvelden. Jeg satt med med en Quarterpounder på en delikat benk med utsikt mot Lille Lungegårdsvannet og tenkte over dagens opplevelser mens jeg så og hørte på byens mange unge som alltid dominerer sentrum her. Og jeg kom på at dagen startet og sluttet med «Theme de Yo-Yo», i paviljongen og med Ivar Asheim Ensemble. En dag til tåler man.