Jazzens gulsorte kjerne

TORSDAG
Jonas Gahr Støre var i tankene mine idet jeg ankom Bodø Lufthavn. Han hadde nettopp gjort noen spennende greier med sammensetningen av regjeringen, leste jeg på telefonen, og jeg kom på at jeg sto bak ham en lang stund her inne på samme tid i fjor. Han fortalte da om en fredag han var ute på skitur, men plutselig hadde blitt anmodet om å stille opp på Dagsnytt18. Han hadde bare tida og veien, og gikk på alt ski og staver kunne for å rekke det – og satt til slutt rød og god i kinnene på TV. Sånn gjør vi det i Norge. Heldigvis hadde han god glid – kanskje det vedvarer utover våren? På flyet over hadde jeg lest Bodøboka (Orkana forlag) som kom i høst i anledning det muligens ikke helt perfekte Europeisk Kulturhovedstad-året. Viktige litterære profiler som Morten Strøksnes, Tor Eystein Øveraas og Ragnfrid Trohaug har skrevet essays om sitt forhold til denne raskt voksende byen med alle visjonene – noe ambivalens er å spore, samt en god dose tanker om hvordan det en gang var.

Susanne Lundeng og Nils Olav Johansen. Foto: Hogne Bø Pettersen/Bodø Jazz Open

Den store barnebokforfatteren Endre Lund Eriksen er også representert, og hvem traff jeg i lobbyen ved ankomst om ikke ham? Han var på vei ned til Beddingen Kulturhus for å høre folkemusiker Susanne Lundeng (som bor på den ytterste nøgne ø Fleinvær et godt utenfor byen) og hennes nye prosjekt «De salige». Felespilleren har gjort mye for å vedlikeholde folkemusikktradisjoner fra nord, nå holder hun gamle mestere i live også – på nye måter. Stadig bearbeidelse av arkiver er noe som holder folkemusikken spennende, og Lundeng og musikalsk partner Nils Olav Johansen bruker nå samples og arkivinteragering med gamle opptak av musikere fra Salten og Lofoten – ofte som et stort levende lappeteppe. Således spiller de live med de døde. Jeg ble sittende og studere ansiktene på musikerne på scenebackdropen, og plutselig var det flere historier som våknet til live, hjulpet av Lundengs fortellinger om dem. Pussig nok hørte jeg pianist Vegard Moshagen ha et liknende opplegg på Gjøvik bare dager tidligere, da han «snakket» med en utgammel folkesanger via opptak. Denne forestillingen skal sikkert turnere en stund, og det kan nok strammes opp noe underveis, og gjerne kombinere med flere stikk som «bare» er duoen – som i denne kveldens nydelig ekstranummer som fikk det til å grøsse godt nedover ryggen.Neste ut var en duo med pianist Benjamin Mørk og trompetist Arve Henriksen – så klart også med mye elektronikk og diverse inkludert. De møttes i diskusjon om sine felles kvenske røtter, noe de også undersøker musikalsk, om enn det ikke virket totalt sentralt for musikken denne kvelden. Snart kommer andrealbumet The Rivers – og det er helt riktig topografisk musikk. Det renner og sildrer – noen ganger ambient jazz, andre ganger med god gospel-rytme og mer dissonante lydflater.
Arve Henriksen. Foto: Corina ten Napel/Bodø Jazz Open

Mørk satt i en bøyd Bill Evans-positur og dramatisk lyssetting, med pianotangenter som (intendert) låt som om de hadde ligget et par sesonger nede i fjæra. Slik musikk kan være i fare for å bli for sakralt seriøs – da er det godt man har geniale Henriksen til stede for comic relief. Han er ikke bare en unik trompetist og skjønnsanger, men en fyr som med samplere og Mac og maskiner også kan improvisere med uventede stemninger. Han hadde f.eks samplet Lundeng /Johansen fra timen tidligere, og kastet seg også ut i en improvisert gospel-blues der han kom med en sjelfull nidvise om Vedum, Støre og norsk strømpolitikk. Dette var også egentlig ikke en duo men en trio – vel så sentral var elgitarist Kristian Olstad som med effekter og uvant tilnærming også fikk røsket godt i materialet. Jeg husket jeg av alle ting var på Svalbard med ham for endel år siden, og på en lang utflukt til det dypt fascinerende, brått fraflyttede Sovjet-samfunnet Pyramiden (blant annet for å høre på Mørk), imponerte gitaristen meg ved stille opp i Converse og denimjakke.

FREDAG

Lunsjkonsert i Stormen. Foto: Audun Vinger

På jazzkontoret er det for tiden et veddemål om hvor mange ganger jeg kommer til å se Lightning Trio i år. Jazzintro-vinnerne er sendt ut på en omfattende turné, og i Bodø var det faktisk to muligheter til å høre dem – og vi er kun i januar. De hadde også hatt en workshop med lokale musikkskole-elever. På lunsjkonserten i Stormen trodde jeg først at jeg hadde gått inn i feil rom og kommet til årsmøtet i byens seniorforening. Jeg var kommet til mine felles sølvhårede! Men dette er visst en institusjon i festivalen – og pensjonistene tok da også imot bandet med stor interesse.

Sondre Moshagen Lightning Trio. Foto: Andreas Mareliussen/Bodø Jazz Open

De spilte som de alltid gjør – fabelaktig og påskrudd og egentlig mer intenst enn sånn vakker pianotriojazz som står så sterkt. Sondre «Mr. Fingers» Moshagen har en frapperende teknikk og medgjørlig melodiøsitet, med rom for mild avantgardisme. Jeg kjente igjen låter som «Astrophobia», men det var også helt nytt materiale som produsent Kit Downes hadde anmodet dem å lage under arbeid med debutalbumet. Det lover veldig godt. Alltid gøy å se på ansiktsinnlevelsen til bassist Kertu Aer, som i tillegg har en gripende låt om savnet etter en by i Estland. Det er nesten morsomt med det uttrykksløse fjeset til Steinar Heide Bø bak trommene som kontrast, men tipset er å bruke ørene og følge med på fingrene hans: der yrer det av liv. Et perfekt band som vil fungere i de fleste sammenhenger.

Etter en overraskende kompetent carbonara på en Olivia-filial rett ved «den nye» bydelen rundt Hotell Ramsalt – der det forøvrig samme helg ble utført et aksjekjøp innen lakseindustrien til en verdi av 7. 4 milliarder kroner (tenk at jeg kanskje tok på samme tekanne som disse folkene morgenen etter – og tenk hvor mye bodøjazz det kunne blitt for en brøkdel av den summen), var det tid for den mest unike oppsetningen under festivalen: Liv Andrea Hauge fra Mosjøen med sin trio som denne gang besto av frisktspillende August Glännestrand og sindige men oppfinnsomme Fredrik Luhr Dietrichson –  i møte med Arktisk Filharmoni. Jeg var vitne til den store oppsetningen under åpningen av Bodø 2024 i fjor – det var bra men en anelse pompøst og kulturnæring-aktig. Så ikke i år. Hauge har skrevet nytt og omskrevet noe av det fra sist for et noe mindre orkester. Det ble både mindre cluttered og mindre sveipende – mer avansert og i kontakt med materialet. «When did the colors change» heter stykket, og hvem kan vel glemme «Red» fra fjorårets – den hørte til og med Dronning Sonja fra setet sitt.

Liv Andrea Hauge. Foto: Eirill DeLonge/Bodø Jazz Open

Det er ikke snakk om bytte av fotballag-farver fra gult/sort til rødt/hvitt, men den omskiftelige nordlandssnaturen det dreier seg om. Dessverre antakelig ikke bare det heller: nyere samfunnsutvikling er også med på å forandre på dette, via naturinngrep men også forsøpling av åndslivet og likevekten. Det er noe dissonans i verket som gjør det mer interessant (ikke bare fordi den ene fiolinisten var småforkjølet) og mindre «vakkert» – Hauges musikk har godt av skarpe kanter. Og vokaltrioen i front var også mer logisk dominerende stykket gjennom; Andréa Horstad, Jakob Nordli Leirvik og Ragnhild Moan. Spesielt sistnevnte, også kjent fra prosjekt som Han Gaiden og Ragnhild Og – gjør inntrykk med skarp diksjon og sjelfull innlevelse som leadvokalist og som støtende del av koret. En av de fineste sangerne i sin generasjon. Hauge synger litt selv også, ved siden av jazzen er hun nesten som en singer/songwriter å regne – men stykkets budskap kommer klarest frem gjennom hennes avatarer. Jeg sang for henne selv tidligere på dagen, da jeg ved en tilfeldighet satt og spiste mitt bløtkokte egg, og hun ble overrasket av bandet med bursdagssangen på frokostbordet ved siden av – denne dagen var også var innledningen av hennes tredje tiår. Vi gratulerer!

Nils Petter Molvær. Foto: Andreas Mareliussen/Bodø Jazz Open

Den mest besøkte og populære konserten var helt klart og ikke overraskende Nils Petter Molværs Khmer, som har hatt et svært vellykket «comeback», og som kledde den mørke klubbfølelsen på Sinus perfekt. Dette var tredje gang jeg har sett dem i denne runden, og klart best egentlig, mer fokusert og klubbaktig – om enn riktignok lite dans der jeg sto helt bakerst. Uansett deilig å sette seg ned på en kant under noen av de vakre numrene.  X-faktoren i bandet er helt klart Eivind Aarset som kryster noen vanvittige lyder ut av gitaren sin.
Det er noe meget kontant og langsomt ved beatene som fungerer for et voksent, ganske mannsdominert publikum, men jeg liker også progresjon så jeg vil si at høydepunktet som alltid er «Tlon», her kommer DJ Strangefruit og Jan Bang ekstra godt til sin rett, de har vokst siden 90-tallet og her settes det inn et nytt gir – et strekk som gjerne kan være en tredjedel av konserten for min del.

Veslemøy Narvesen. Foto: Andreas Mareliussen/Bodø Jazz Open

Fredagen skulle avsluttes nede på Beddingen på beste vis: med Veslemøy Narvesen og hennes eget band der hun fremfører egne singer/songwriter-låter i jazzband-drakt. Festivalsjef og trommis Roger Johansen holdt en fin-fin introduksjon der han gikk gjennom den korte historien med norske jazztrommiser som hadde gått solo, spesielt Pål Thowsen og Espen Rud (på tide å finne igjen det ekset av Hotelsuite), men ingen kunne måle seg med hva Narvesen hadde fått til av egenskrevet materiale med vokal, samtidig som hennes superbe stikkearbeid og tonale utforsking av settet var like sentralt i uttrykket. Og det er sant, det – det er en ganske unik greie, ikke minst siden tekstene og leveringen av dem er såpass hudløse. Dette er et band jeg har sett litt for ofte de få årene det har eksistert, så det kan være lett å gå lei. Heldigvis er også dette et band som vet å hale og dra i låtene så de antar nye former. Noen ganger er de i et mer sart emopop-aktig stemningsleie, mens andre ganger jeg har sett dem har vært langt mer trøkk og cookin’ jazz. Spesielt de gangene det er med saksofonister som Eirik Hegdal eller Zakarias Meyer Øverli – det er noe med instrumentet, og innslagene av lange soli, som gjør at musikken endrer form og energi. Denne kvelden var de uten messing og i det sarte hjørnet, og Narvesen sang virkelig utsøkt  med nydelig vokallyd – det ble helt stille i salen, Molvær og kompani kom også inn i salen og sto med anerkjennende blikk langs veggen. Låtene følger en fast linje der det er vokalpartier med forsiktig stikkeføring, som går over i mer kavete partier, men jeg liker at det kan være litt uforutsigbart også. Denne gang var tangentmann Håvard Aufles sentrert midt foran på scenen, og det er fett, for sammen med Solveig Wang er han helt klart den musikeren i dag som klarer å trylle frem mest spennende lyder av plankene sine. Han var i et lunefullt hjørne og dro på med noen rimelig outrerte lyder for å sparke de andre i en ny retning, jeg tror han fikk vennlig korreks etterpå, men han fikk jo også betydelig solo-applaus fra oss i publikum.

Selma French Bolstad. Foto: Andreas Mareliussen/Bodø Jazz Open

Dessverre var det noe uregelmessigheter med lyden denne kvelden, i enkelte låter kom pianist Oliver Skou-Due rimelig langt bak i miksen, og Selma French Bolstads frapperende felespill og rørende vokal likeså. Nicolas Leirtrø har blitt en glimrende bassist med årene, men også han forsvant litt (mulig jeg var for godt vant med Audun Erliens deilige bånn fra foregående konsert), om enn det var behagelig å høre på plukkingen hans i øyeblikket av konserten da de var nede i trio og duo-sound. Men dette er egentlig bare små observasjoner, det var en litt rar men atter en sterk opplevelse med musikk utenom det vanlige, og som virkelig berører publikum.

Foto: Audun Vinger

Etter en post-gig Førr Evig Glimt-pils i de fine loungelokalene på Beddingen der de har et heftig stereoanlegg med Hagstrømforsterkere og kassett-deck som sentrale elementer, og en samtale om europeiske stonerrock-festivaler og sykehusoperasjoner, ble kvelden ble avsluttet med å beundre Selma F Bolstad som tok i et tak og hjalp til med å sette opp Orange-forsterkerveggen for morgendagens konsert med Kanaaan. Jazz og musikk er motsandsarbeid – og det er noe som best utføres under samarbeid

LØRDAG
Etter en meget rolig lørdagsmorgen besøkte jeg Bodø Kunstforening, der det var den 79. Nordnorske Kunstutstillingen (som turnerer forskjellige byer utover året). Mye fint og interessant på veggene og gulvet, inkludert Ottar Karlsen (som noen kjenner fra baren på Nasjonal jazzscene), og Maria Sundby (som jeg jobbet med på jazzfunk-klubben Headon for noen år siden). Størst inntrykk gjorde likevel to litt relaterte filmverk. Irene Margrethe Kaltenborn undersøker historien om den for lengst utryddede Geirfuglen, som omtales som den opprinnelige pingvinen. Hun oppsøker forskere, og forteller om den utstoppede fuglen som ble tilbakeført til Island på 1970-tallet, og vi ser bevarte innvoller på et glass på et museum. Kunstneren er ikke redd for selv å gestalte denne nå mytiske fuglen.

Foto: Audun Vinger

Og av forskjellige grunner er jeg opptatt av ærfugler (litt på grunn av at den dukker opp hver gang det er bokstaven æ i brettspillene A til Å og Scrabble). Eva Bakkeslett er initiativtaker til prosjektet The Conference of The Birds (også en fantastisk plate med Dave Hollands kvartett) – om hvordan mennesket kan leve nærmere fugler. Og samspillet mellom ærfuglen og mennesket, der førstnevnte avgir sine dyrebare fjær og dun mot at folk på øyene passer på dem og bygger små hus til dem, år etter år. Ettersom øyene i moderne tid er preget av fraflytting, i tillegg til klimaendringer, går også bestanden ned. Men noen ildsjeler holder fortet – det er meget rørende og inspirerende å tenke på. Og jeg får jo veldig lyst på en dune med ærfuglfjær – det er en omstendelig prosess. Les forøvrig også James Rebanks’ populære bok Fuglevokteren på Vega for mer eksistensiell sitring.

Foto: Audun Vinger

Den skikkelige jazzfølelsen intraff et halv sekund etter at jeg gikk over dørterskelen til Hundholmen brygghus, et uhyre lunt og fint sted som en blanding av mikrobryggeri, gastropub, «du skal høre mye» og vinbar. Det hadde det også vært konserter uka gjennom med Musikklinja på Bodø VDG Skole, Lightning Trio og denne lørdagen virkelig bra standardjazz fremført på ekspertvis av ringrevene Magne Arnesen på piano, Stig Hvalryg på kontrabass og Anders Lønne Grønseth på tenorsax. Sistnevnte kjenner jeg mest fra mer avanserte prosjekter, men det var en stor glede å høre ham og dem, som hadde møttes som trio kun minutter før første låt, turnere herligheter som «Here’s That Rainy Day». Og det til tross for at det var en gnistrende soldag, om enn bikkjekaldt. Under festivalen hadde det vært en lang rekke mindre konserter rundt om på puber og kjøpesentre – noe som er essensielt for en byfestival, vil jeg si. Inkludering handler også om dette – det har vært klaging på at det blir for lite mainstream og folkefest, for eksempel på Sildajazz, og for mye «modernisme», som vel Nerdrumene kaller det. Det hviskes sikkert surt her og der fra den eldre garde om utviklingen av norske jazzfestivaler. Men det er ingen grunn til kulturkrig her også, det burde være plass til begge deler – dette er noe vi må gjøre sammen.

Rebekka Bakken. Foto: Corina ten Napel/Bodø Jazz Open

Dagens soleklare headliner Maria Kannegaard Trio ble dessverre flyttet til 2026, noe som etterlot et hull i kvelden, så da ble tiden i stedet brukt på biff og barolo i den luftige hotellrestauranten der godt man kunne høre jazzbandet som spilte i lobbyen i etasjen over – og bandet var nok bedre enn biffen. Det begynte også å fylle seg opp i den store konferanse-festsalen der det tydeligvis var party night for de voksne. Rent sosialt var jeg nok på solid bortebane her. Det var ganske fascinerende å se konserten med Rebekka Bakken – stor i utlandet i årevis, fortsatt ganske ukjent her hjemme. Jeg har assosiert henne med Krall/Nergaard/Eriksen, siden hun kom frem i cirka samme periode, men der tok jeg skammelig feil. Hun har en egen, underlig greie gående. Stemmen er flinty og overbevisende, scenepersonligheten er som en litt rånete Celine Dion fra Lier men også som en låtfortolker som er opptatt av eksistensens bakgater og det uforutsigbare. Det er mye Tom Waits der – den burleske kabaret-varianten av ham. Hun forteller om da hun hadde et neonlysfarget horehus i nabolaget, noe som føltes uvant for nordmenn. «I Norge har jo ingen sør for Sinsen-krysset sex engang», som hun flørtende fortalte Bodø-publikumet.
Hun har med et svært kompetent band der spesielt Rune Arnesen og Even Ormestad skapte et farlig gyng, men settet fadet litt ut mot slutten med ballader.

Bodø Big Band. Foto: Corina ten Napel/Bodø Jazz Open

Jeg skammet meg først litt fordi jeg gikk før Bodø Big Band under ledelse av nevnte Roger Johansen, jeg vil anta dette er noe av kjernen i festivalopplevelsen en lørdag. Sigrid Brennhaug fikk applaus da hun ankom frokostsalen morgenen etter, men jeg angret ikke over å ha gått ned til Beddingen for å se Kanaan – et av landets beste liveband, som også gjør det stort i Europa. Dette er jo først og fremst rock – men i berøring med deler av jazzens jammende kjerne likevel. Vegard Staum fra Gausdal hadde den tunge jobben å være vikar for det rullende monsteret Ingvald Vassbø på trommer, men løste det på annerledes og ypperlig vis – nesten litt Bonham-funky til tider, holdt seg mye til venstre på settet, før tammene kom i bruk i andre halvdel av konserten. En nytelse å høre på. Ask Vatn Strøm vekslet mellom to gitarer slik låtene veksler mellom tung stoner rock og mer eksperimentell psykedelia, aller finest når de trippet av gårde i taktfast Hawkwind-trav. Bassist Eskild Myrvoll er midtpunkt med sin piggtrådbass som han spilte så intenst at han til slutt knakk brillene.

Foto: Audun Vinger

Bodø er i ferd med å bli hovedstaden i nord, det er også enormt med bygging og kanskje 709 hoteller. Suksessen til Glimt er sikkert med på å styrke selvfølelsen. Jeg fikk faretruende meldinger om at Beddingen kulturhus er bestemt revet, siden det skal bli massiv utbygging på området. Men uansett hvor flotte nye bygg som kommer, kan det ikke måle seg med patinaen i det en gang forlatte bygget slik det er akkurat nå og skinner – der lokale kulturkrefter har bygget noe helt eget og spesielt, med byens eget uttrykk og verdiskaping som materialer. Se, det er nettopp der den viktigste innsatsen alltid legges ned.

Foto: Audun Vinger