Festspillene i Nord-Norge - 18. og 19. juni 2016 cover
Festspillene i Nord-Norge - 18. og 19. juni 2016

Jazz på skinner

FESTIVAL: Konserter og premiereforestilling ga fulle hus og rike opplevelser på Festspillene i Nord-Norge i helgen.

på bildet over: Marie Vangen

Tekst og foto: Andreas Fliflet

Årets jazzarrangement ved Festspillene i Nord-Norge finner hovedsaklig sted i fhv. puben Sjøbodens lokaler — et relativt kompakt sted med begrenset publikumskapasitet, noe som ved begge helgens konserter resulterte i at publikum uten forhåndskjøpt billett måtte snu i døren. Men fulle hus er jo både et mål og et luksusproblem.

Kvartetten Frode Nymo, Ivar Antonsen, Bjørn Alterhaug og Roger Johansen åpnet ballet lørdag aften. De er ingen skårunger i FINN-sammenheng; Alterhaug observerte at hans første spillejobb ved festivalen skjedde for 51 år siden. Mang en musiker har blitt sendt hjem fra FINN til tørk i lasterommet på Hurtigruten siden den gang, Alterhaug er still going strong. Klassiske Alterhaug-låter som Frydor (henspillende på kirketoneartene frygisk og dorisk) såvel som Coltranes Moment’s Notice sto på settlisten.
Frode Nymos rike solistiske evner ser ut til å svikte omtrent like sjelden som tyngdekraften. Man kunne med god samvittighet ha gitt musikkstudenter i oppgave å transkribere hvilken som helst av hans soli.

Ivar Antonsen og Bjørn Alterhaug (foto: Andreas Fliflet)
Ivar Antonsen og Bjørn Alterhaug (foto: Andreas Fliflet)

Stilsikkerhet og instrumentalistisk overskudd kombineres med en veldosert tilførsel og variasjon av fraser, fraseringer og forskyvninger. Double time veves organisk inn og ut.
Også Antonsens ideer såvel som utførelser gir rike opplevelser. Han leker med plasseringen i forhold til beatet, og navigerer sine post-bop akkordskjema med linjer som får tidvis uforutsigbare harmoniske progresjoner til å høres enkle ut. Alterhaug fortalte med et uskyldig, infamt tonefall at Antonsen hadde skrevet «Tune for trio» for kvartetten. Av og til er det som å kjøre gjennom et Invitation-lignende landskap.
Johansen stilte med et velstemt trommesett. I enkelte rolige partier/ballader kunne man oppleve det like mye som en kilde til tonalitet som rytme. Johansen fikk en velfortjent «flow of conciousness»/sheets of sound-lignende solo på slutten av settet.
Også Øksfjords ambulerende jazzbevilgning Hallgeir Pedersen var gjest på konsertens siste låter.

Marie Vangen
Søndag kveld stilte Marie Vangen med band (Ole Jørn Myklebust, Roger Ludvigsen, Erik Halvorsen, Svein Schultz, Espen Høgmo– what could possibly go right, som en tilfreds ironiker ville spurt) under mottoet «Juzz eller jass». Uavhengig av stavemåte faller dette inn under det utvidede jazzbegrep, prinsipielt på samme måte som Stings Bring On The Night-band, men mer lavmælt og jordnært. Jazzaspektene kommer fremst til uttrykk gjennom bl.a. Myklebusts instrumentalsoli.
Uavhengig av genre så leverte Vangen & Co. en overbevisende konsert.
Vangen har scenetekke og framtoning som kan minne om elementer man ser hos Annie Lennox, Lill Lindfors og Kari Bremnes, og har publikums fulle oppmerksomhet. Det er en dose sårbarhet som formidles som på ett nivå krever et egnet mottakerapparat. Da Vangen annonserer en suite sanger som beskriver forskjellige stadier i et kjærlighetsforhold klukker kvinner i publikum gjenkjennende, mens menn ser ut som nøytrale passbilder og anmeldere ser i taket. Morsomt.
Digresjon: En del populærmusikkprosjekter har gjennom årenes løp blitt pakket inn i påkostede store festivalversjoner hvor scenen fylles av eminente orkestermusikere som framstår som komplett sjanseløse og lydløse fordi det er ikke finnes plass for dem i lydrommet. Vangens materiale kombinert med f.eks. medlemmer fra NOSO ville ha potensiale.

Oddjob: Helene Berg, Johan Norin og Daniel Karlsson (foto: Andreas Fliflet)
Oddjob: Helene Berg, Johan Norin og Daniel Karlsson (foto: Andreas Fliflet)

Oddjob: Jazzoo
Svenske Oddjob, Per «Ruskträsk» Johansson & Co., lanserte i 2013 det påkostede prosjektet «Jazzoo», antakelig med barnehagealderbarn som primær målgruppe. Søndag ble to konserter avviklet på rappen i Lillesalen i Harstad kulturhus. Jazzoo er et godt eksempel på at kunst rettet mot barn i Norden ofte gjøres skikkelig. Ben Javens har illustrert CD-boken, og live-animasjoner er av Adam Marko Nord. Hvert stykke er dedisert til hvert sitt dyr. Her dukker assosiasjoner til både «I Mean You», New Orleans og «Filles de Kilimanjaro» opp mens kenguruer og flodhester spretter forbi.
Når man først har bestemt seg for å ha med video har Oddjob valgt en god løsning for å synkronisere animasjoner og musikk. Dersom det er fordel å kunne bestemme jazzstykkers lengde, intensitet og uttrykk på sparket, er det essensielt at projisert video ikke overkjører disse mulighetene ved å låse musikerne til forhåndsbestemte forløp som ubønnhørlig kverner videre selv om bandet akkurat har fått godfot. I Jazzoo er de forskjellige scenene/sløyfene innenfor samme låt cue-basert, og skiftes manuelt  og «in time» av VJ Heléne Berg. Det gir en helt annen flyt.

Tatu Rönkkö fra Liima (foto: Andreas Fliflet)
Tatu Rönkkö fra Liima (foto: Andreas Fliflet)

Liima
Danske Efterklang har et usedvanlig bredt og mangeslungent aktivitetsfelt. De gjør det ikke lett for seg: de drar til Pyramiden på Spitsbergen for å bestige tomme oljetanker, senke ned mikrofoner og sample lyden (mer som en inspirasjonsprosess enn for å presentere et hørbart resultat), de utforsker operaformatet med komponist Karsten Fundal i Reich/Glass-lignende musikalske strukturer på konserthusturneer på kontinentet og spiller unplugged-konserter på amerikanske NPR.
Slik sett framsto live-versjonen av Liima, Efterklang pluss elektro-perkusjonisten/slageren Tatu Rönkkö, som det kanskje minst unike aspektet av alt de driver med. Fra denne anmelders lytteposisjon okkuperes store deler av tilgjengelig luftmasse i Nordic Hall av bassfrekvenser fra rundt 20 til 100 Hz, og flere detaljer enn ventet forsvinner.
Rönkkö spiller i hovedsak med fingre på triggere og interfaces som i liten grad gir rom for det uttrykksspekter som fingerbruk kunne gitt, det blir en binær dynamikk– ja/nei, på/av. Men for all del, om man går på konsert er det uansett morsommere å oppleve korrelasjon mellom bevegelser som utøverne foretar seg og det man hører, enn å stå og se på at en Macbook spiller en perc-loop. Rönkkö innslag i genren kjøkkenperkusjon kunne vært mere utarbeidet. Det var ikke særlig lydinfo som kom fram bortsett fra generiske anslags-«pling!», og kjøkkenutstyret kunne vært sikret slik at ikke så mye falt ned. Bagasjeovervekt eller ikke, dette er ulempene ved å bruke lette rustfrie småboller istedenfor Høyang-Polaris.

Saken fortsetter under bildet.

Mørk/Kartellet: Anføttes (foto: Andreas Fliflet)
Julie Alapnes og Benjamin Mørk på Kartellet-danseres skuldre (foto: Andreas Fliflet)

Mørk/Kartellet: Anføttes
Søndag var Nordic Hall åsted for premiere for forestillingen Anføttes.
Her forenes Mørk (elektronika-Benjamin Mørk) med danseesemblet Kartellet. «Melodiene og rytmen i folkemusikken gikk aldri av moten, men det er nye instrument som spiller musikken», heter det. Det er kanskje en bedre søknadsformulering enn en reell oppsummering, selv om musikken inkorporerer sitater av tradisjons/folkemusikk. Det forhindrer ikke at prosjektet framstår som vellykket. Og dét er såvisst ingen selvfølge– slike kombinasjoner har i prinsippet en ubegrenset estetisk fallhøyde, men her fungerer det.
Mørk er maskinmester på scenen, og danseensemblet tar i bruk hele publikumsarealet. Koreografien kan i noen strekk beskrives som voksen-sisten — løpende, dresskledd nordisk stilisert kampsport, men hvor også turer fra tradisjonell folkedans er en viktig bestanddel.
Videoprojeksjoner på ulike skjermer viser sløyfer av ulik abstraksjonsgrad; en stund klør man seg i hodet av relevansen av en del tennisball/slåball-orienterte sekvenser på skjermene, før de samme ballene begynner å presisjonskastes over hodene på publikum.
Forestillingen har til tider en nesten subsaharisk tilnærming til publikumintegrering.
Uttrykket kan minne om genreblandinger og nyskapninger i miljøet rundt det finske folkemusikkinstituttet og Kaustinen. Dette kommer sterkest til uttrykk når felespillerne Julie Alapnes og Mari Skeie Ljones bæres på dansernes skuldre i en samspillsekvens med Mørk.

Efterklang ble sendt ut fra konserten av en myndig vaktpike fordi det var fullt. Det er litt synd for unge artister med fortsatt ferske karrierer å ikke bli sett og hørt av tyngre aktører i bransjen når man først er på samme sted i Harstad en søndag kveld. Men som Donald Rumsfeld sa, stuff happens.

Andreas Fliflet

 

Fra forsiden

Festival

Kicke, sage, lime banke: Lyder av jul overalt

I denne ukas Now’s The Time: Torstein Ellingsen fra Magnolia Jazzband og Siril Malmedal Hauge forteller om julekonserter, Frida Ånnevik oversetter Joni Mitchell, McCoy Tyner fyller 80 år, Nancy Wilson minnes av bloggen og Roy Hargrove feires av Lyder Øverås Røed. Samt mye, mye mer.

Meld deg på vårt nyhetsbrev