Jaz Zen er den nye tingen
Christian Meaas Svendsen går bredt ut og imponerer med innholdsrik trippelutgivelse.
Det er en usedvanlig lekker utgivelse Christian Meaas Svendsen er ute med her. Den treffer både øye og øre. Bassisten har med seg Nakama og Rinzai Zen Center Oslo, og «New Rituals» består av tre 40 minutter lange stykker. Det første framføres av Nakama og et zen buddhistisk chante-kor, det andre spilles av Nakama, og det tredje rommer Meaas Svendsens bass og stemme. Det nærmeste jeg har vært zen, var da jeg leste Robert M. Pirsigs «Zen and the Art of Motorcycle Maintenance» på 70-tallet en gang. Dette forhindrer meg ikke i å tre inn i disse tre delene, som er bygget på ti zen-buddhistiske sutraer, og få med meg mye ut. Vi får vite at «New Rituals» utforsker forholdet mellom form og frihet, mellom moderne vestlig musikk og tradisjonelle østlige tekster, samt skrevet og åpent materiale. Da skulle jeg være i et felt jeg både liker og kjenner.
Det stykket jeg må stri litt med for å få til å åpne seg, er Nakama+kor-delen. Den insisterende monotonien i sangen skygger så å si for det som foregår i bandet. Eller jeg kunne si: dynamikken i bandet gir liv til sangens rigiditet. Poenget er kanskje at man skal være i musikken uten å reflektere, ta inn repetisjonsøvelsene for fullt og dermed oppleve musikken direkte. Den har en sterk henvendelseskraft, og jo lenger jeg er der inne, desto finere fortoner erfaringsrommet seg. Musikkens iboende kontraster slettes, og den underfundige helheten stiger fram. Det er en originalitet i dette stoffet som kommer med egenverdi. Det vokser på deg.
Nakama består av Adrian Løseth Waade på fiolin, Ayumi Tanaka, piano, Andreas Wildhagen, trommer, Christian Meaas Svendsen, bass og Agnes Hvizdalek på vokal. Sistnevntes stemme fungerer, ifølge komponisten, som bro mellom koret og bandet. Så kan man si at det er samtidsmusikkens ytringsspekter som anvendes i Nakama-delen av trippelutgivelsen. Det som låter stramt arrangert, har nødvendige islett av uforutsigbarhet i seg. Musikken er kupert, transparent og lett å møte. Hvert enkelt instrument får godt med rom å opptre i. I det ene øyeblikket dramatisk, i det neste meditativ.
Jeg lar meg overraske av det som kommer, ikke fordi det er nyskapende, men fordi det låter friskt, kreativt og troverdig. Det er godt å være i. Alle musikerne er på innsiden av det de spiller. Ingen av dem dominerer lydbildene. Bass-avdelingen til Meaas Svendsen åpner mot ettertenksomhet. Sparsommelighet og vemod gir musikken karakter. Han får virkelig bassen i tale. Temaene som presenteres, blir utforsket både med og uten bue, og sangen har en rituell kvalitet. Denne musikken står det respekt av.
