Plateselskapet OK World og musikkorganisasjonen Samspill vil vise oss musikkens grenseløshet, i samarbeid med Nasjonal jazzscene.
Det er gitarist Oddrun Lilja som inviterer til utgave nummer to i konsertserien OK Sessions, og hun har foretatt fine valg. Kvelden består av tre retter, og det er trioen Svante Henryson, cello, Harpreet Bansal, fiolin og Andreas Bratlie, håndtrommer som starter. Musikken de presenterer, kommer fra dypet, fra et sted langt borte mot øst. Kvaliteten er folkemusikkens, den som har gått seg til gjennom generasjoner og forandret uttrykk etter omgivelser og vilkår. Det vi hører, er verken lyst eller mørkt. Musikken kommer snarere med et alvor det er godt å ta inn.
Henryson og Bansal spiller med avdempet glød og lar dyktigheten tjene innholdet. Andreas Bratlie løfter fram det kollektive med rytmisk finurlighet. Norsk/indiske Harpreet Bansal er kjenner av raga og nord-indiske klassiske tradisjoner, og det er et sånt bakteppe av kunnskap duoen vever videre på. Henryson og Bansal er to gode lyttere. De kler hverandre, enten de møtes i intrikate vendinger eller de lar bevegelsene flyte stillferdig. Den beskjedne bruken av elektronikk tilfører lite. Trioen spiller tre ragaer, og i den siste fungerer celloen som bass, noe som gir en annen karakter. Møtene mellom komponert og improvisert sitter som limt. Dynamikken er slående. Det er viktig at forretten smaker, og indisk kan være sterkt.
Svante Henryson, Andreas Bratlie og Harpreet Bansal. Stillfoto fra video: Lighthouse
Jeg vet ikke om neste innslag kan betegnes som hovedrett, men det er iallfall flere ingredienser i bandet, hele fem musikere på scenen. Slampoet Taro Cooper, beatboxer Jason Singh, trommeslager og vokalist Øyunn, trompetist Yazz Ahmed og gitarist Oddrun Lilja. De starter med å fylle musikken med mer klang enn du finner på ECM-album fra 70-tallet, og beatbox-lyder som minner om forstørrelser av kjent gods fra gammel vokalimpro. Yazz Ahmeds trompettone har noe av Kenny Wheelers renhet ved seg. Så kommer Lilja inn med sitt avventende spill, der gjerrigheten kan være en del av grepet. Jeg liker stilen og hvordan hun er i ferd med å utvikle eget formspråk, men jeg ønsker også mer løssluppenhet og rom til å bygge noe mer substansielt. Musikken får etter hvert en puls som er mer påtrengende enn interessant.
Konsertvert Oddrun Lilja og slampoet Taro Cooper. Stillfoto fra video: Lighthouse
– Jeg kan ikke sitte stille, begynner poeten, og stiller seg i en tradisjon der det fins mange på lista. Verselinjene fungerer som korthugde kommentarer og kritiske blikk på samfunnsforhold. Når Taro Cooper får faste rammer i musikken, fungerer han best. Det andre stykket kvintetten spiller, åpner i lyrisk modus. Både trompet og gitar fungerer som fine stemningsbærere over stillferdige flater, men det har en tendens til å låte unødvendig oppblåst, og da får jeg ikke tak i stoffet. Vi får også partier med tyngde i uttrykket, og det kler faktisk kvintetten å ta i litt. Det får også slampoesien til å trives. Jason Singh produserer vindlyd med stemmen, og han uler som ulv. Dette femkløverets sett inneholder fine innslag fra enkeltmusikere, men det kollektive klarer sjelden å feste seg som videre minneverdig. Som om bandet ikke helt evner å skape omgivelser som matcher den enkelte musikers kvaliteter.
Kveldens siste avdeling er en jam session. Det har det aldri slått meg som den beste idéen å avslutte en konsertkveld med, og det gjør det ikke etter denne kvelden heller. Det jobbes med å få på plass lyden mens lokalet tappes for publikum. Det er musikerne fra de to foregående settene som setter i gang, og de legger ut på en spirituell vei. Henryson og Bansal setter fin farge på lydstrømmen, og de møtene som finner sted mellom øst og vest, faller fint ned i en godt utbygget tradisjon. Jo Skaansar bidrar bra på bass, og vi hører en slags forlengelse av de stilmønstrene vi har møtt. Etter hvert befinner det seg elleve musikere på scenen, etter invitasjon fra Oddrun Lilja. OK Sessions bærer navnet sitt med rette, men det hadde vært en idé å servere forretten som dessert.
