Innrammet i saftighet
De reiser etter kartet over det fritt improviserte kontinentet.
Hadde salige Captain Beefheart fremdeles vært i live, kunne han ha brukt Kimchi Moccasin Tango som backingband på den neste skiva si. Det er noe av det som slår meg når jeg hører «Kimchi», åpningsnummeret på «Yankee Zulu». Det er en hoggende og heftig, vrang bluesslektning, skarpskåren på James «Blood» Ulmer-vis, med nok egenrådighet til å stå av seg selv. Det tørre gitarspillet til Karl Bjorå er så vridd at det ville klart seg i barokken, hadde det ikke vært så saftig elektrifisert. Ja, det låter faktisk brannfarlig, og det er ment som skryt. Hele trioen spiller med glød. Karl Hjalmar Nybergs tenorsaksofon fungerer som hissig melodifører eller lettere oppfarende instrumental forsanger. Drivakselen heter Dag Erik Knedal Andersen og sitter bak trommene. Den jobben han gjør på «Kimchi», er både tett og smidig. Han slår en leken framdrift inn i musikken.
Jeg skal komme med en innrømmelse! Jeg hørte ikke alle disse kvalitetene i første møte med denne låta. Spilte ikke musikken høyt nok, antakelig, for den gjør seg best når den får sprute fritt i rommet. Låt to renner mer stille. Den høres bortimot tørrlagt ut, sammenlignet med «Kimchi», og fungerer bra som kontrast. Etter hvert stiger tenoren fram med all sin ustrøkne sjarm, akkurat passe ubehøvlet til å kle omgivelsene sine. Det er mye fin forsiktighet i dette lange nummeret. Sparsommelig spill som gjør musikken rik. Vi kjenner disse tre musikerne fra de indre sirkler i det norske impromiljøet, der de stadig dukker opp i friske konstellasjoner, så den fine kvaliteten overrasker ikke. Megalodon Collective, Saka og Akode er band de assosieres med.
Det er ikke nyhetsverdien som avler fram det jeg liker i stoffet her, for jeg kjenner dette grepet godt. Det som er tilfredsstillende, er hvordan Nyberg, Knedal Andersen og Bjorå holder siget ved like, mens de skifter mønstre og farger i musikken, uten å forstyrre egen stilsikkerhet. De fire sporene har hver sin klare karakter. Når vi kommer til «Tango», er det skjørheten som møter oss. Klanger og klage i stille opptog. Ikke direkte minimalistisk, men de mestrer kunsten å knipe igjen. Instrumentene skifter på å stå i forkant. Det låter levende.
Sistestrekket «Yankee Zulu» samler på et vis trådene fra de andre stykkene og rammer inn albumet i saftighet. Det spruter ikke like sterkt som i «Kimchi», selv om det bruser godt før trioen slår av krana. Kimchi Moccasin Tango har god kontakt med kildene og tar eierskap i tradisjoner som trenger friskt påfyll. «Yankee Zulu» tilbyr en fin ferd.
