Innrammet av familien

Arve Henriksen/Eivind Aarset/Jan Bang/Erik Honoré
Arve Henriksen er blant sine egne når han tar for seg «Towards Language», det vakre og vellykkede albumet som kom i våres. Han har med seg album-musikerne på scenen, og da snakker vi om selve familien Punkt. Eivind Aarset, Jan Bang og Erik Honoré gir Henriksen de omgivelsene som skal til for at ambienttilhengere kan nyte innsiget av jazz. Det er ikke vanskelig å hente fram begrepet delikat i rom med disse fire. Kunsten er å sette motstand i den lette tonen, og det er nettopp det kvartetten evner. Jeg blir med inn, og selv om jeg kanskje savner en grov lyd eller to, så trives jeg i dette huset. Det er som trompetist Arve Henriksen briljerer. Når han tar fram guttevokalen sin, kan den sakrale inderligheten nå over kanten. Denne lørdagen får stemningen drahjelp fra motiver av religiøs karakter som vises på veggen bak musikerne. Jeg opplever dette som overlesset. Likevel er det slik at konserten i all hovedsak er en sterk opplevelse, på den riktige siden av den hårfine grensen mot det søtladne. Jeg lar meg imponere av hva disse fire fortsatt får ut av denne formen.
Saken fortsetter etter bildet.

Live Remix: Jez riley French/David Toop
Så er det David Toop og Jez riley French som skal speile «Towards Language», i første remiksavdeling. Toop legger igjen et skarpere bilde av seg selv, vurdert opp mot hva han gjorde i gårsdagens tospann med Sidsel Endresen. Sammen med French legger han ut et bekmørkt og langsomt driv. Det låter kjølig. Man må inn i musikken for å hente ut. Gå den i møte. Servering av følelsesladde opplagtheter forekommer ikke. David Toops fløytespill gir rom for undring. De to holder tilbake og er gjerrige på tydeligheter, skaper en indre tilstand av lavmælthet. Så dukker det opp en serie kvinneportretter på veggen bak duoen. Disse bidrar i styringen av opplevelsen, men jeg forstår ikke hva de har der å gjøre, like lite som jeg forstår hvorfor plinglydene som kommer fra apparatur i baren, ikke kan skrus av. Det er en skjør og troverdig forestilling duoen på scenen skaper. Den ville klart seg utmerket alene.

Punkt Ensemble: Johannes Vaage/Idar Eliassen Pedersen/Jens Persheim Kola/Stian Balducci
Bak navnet Punkt Ensemble står fire unge musikere. Johannes Vaage, gitar, Idar Eliassen Pedersen, trompet, Stian Balducci, elektronikk og Jens Persheim Kola, trommer. De er kompetente utøvere og har valgt seg et leie mellom Miles Davis og Jon Hassell et sted, hvis vi tillater en litt grov forenkling. Kanskje intensjonen er å se seg tilbake og gjenskape eller speile historien. De gangene Punkt Ensemble nærmer seg noe eget, er når kvartetten lar instrumentene minne lite om seg selv, lar dem tre ut av sine mest vanlige ytringsmønstre. Tanken om å presentere unge musikere er både viktig og god, og det tar gjerne mye tid å få ryddet sitt eget landingsområde. Det er vel derfor flere festivaler har en egen scene for unge talenter.

Live Remix: Yann Coppier/Peter Baden/DJ Strangefruit
Remikserne Yann Coppier, Peter Baden og DJ Strangefruit legger ut et tydelig rytmisk underlag som nærmest later til å gå av seg selv. Så tar de fram seige temaer og legger disse litt bakpå. Det låter tøft og er musikk å bevege seg til, men på Kick Scene møter musikken et lyttende og stillferdig publikum. Trioen kommer med overraskelser, skaper brudd og lar landskapene skifte. Det er helt nødvendig for å gjøre disse repetitive uttrykkene interessante.

Daniel Lanois/Kyle Crane/Jim Wilson
Når Daniel Lanois, «artist in residence», går på scenen, har det bygget seg opp en tydelig forventning i salen. De fleste av oss kommer jo fra rocken og har den i bunn for det vi har utviklet oss mot. Kanskje det er flere enn meg som er klare for noen ganske alminnelige låter med gitar, bass, trommer og vokal. Det er iallfall befriende å høre Lanois´ band. Det låter fett, kunne noen ha sagt, og jeg ville ha nikket. Bassist Jim Wilson og Daniel Lanois deler mye på vokalen, og det fungerer. Det er godt å høre et gitarspill med litt skakt særpreg, et varemerke som har modnet og framstår som levende. Jeg hadde gjerne sett at Lanois beholdt gitaren på, men han legger den bort i noen sekvenser og spiller synther og elektronikk. Så setter han seg ved steelgitaren og høres ut som en blanding av B.J. Cole og Sneaky Pete. Noe særlig nærmere country og americana har neppe Punkt vært. Et av kveldens fineste innslag er versjonen av «The Maker». Det er en varme og styrke som blir sittende, i denne låta. Daniel Lanois og bandet hans blir den fine overraskelsen jeg hadde håpet på.
Saken fortsetter etter bildet.

Live Remix: Audun Kleive/Eivind Aarset/Jan Bang/Erik Honoré/Arve Henriksen
Så er det tid for familien igjen. I Punktfestivalens siste remiks av året sitter Arve Henriksen, Jan Bang, Erik Honoré, Eivind Aarset og Audun Kleive på scenen. Musikken flyter vakkert. De later til å føle på hverandre. Jeg forventer nærmest at den skal reise seg og ta tak. Isteden holder den seg gripende lavmælt og finstemt, med små innslag av tung og dyp bass. Det er flott å høre hvordan Arve Henriksen tar fram teksten fra «The Maker» og hvordan denne framstår i et helt nytt inventar. Det er gledelig smakfullt gjort, og det er godt å forlate salen i trygg forvissning  om at disse musikerne klarer å åpne seg og sette spenst i det de uttrykker.

Arild R. Andersen