Inn i naturen

Med stein, bjeller, bjørkestaver, metall, bukkehorn, munnharpe, fløyter, is-instrumenter og trommer har Terje Isungset gjennom 2000-tallet utviklet et så originalt og personlig uttrykk at vi med rette kan snakke om et eget musikalsk univers. Som en lydlig forlengelse av den mer eller mindre uberørte naturens eget kontentum, destillert og nennsomt dramatisert, har den 53-årige, bergensbosatte perkusjonisten/komponisten fra Geilo i årevis konsertert omkring i verden, både som leder og i samarbeidsprosjekter, og om det skulle være noen tvil: Terje Isungset har i dag særdeles høy internasjonal status som nyskapende, original perkusjonist.
Julaften lot han høre fra seg på ny, denne gang i form av fire digitalt utgitte soloalbum under fellestittelen «Suites of Nature». De fire albumene/suitene er kalt «Essence of stone», «Wood in forest», «Elements in motion» og «Reflections», har samlet spilletid på en snau time, og består hver seg av fem, i ett tilfelle seks korte forløp. Bare et par av de 21 forløpene foregår med fast rytmikk, klarest i «munnharpegrooven» «Wood in forest – 03», resten består av ulike «stemninger» der klangene/lydene kan opptre like tilfeldig som bjelleklangen fra saueflokker på stille beite eller i fullt firsprang, lyden av tømmerhogst på «gammelmåten» med økseslag i ujevn dans, rislingene fra rennende vann, raslingen fra bjørkestavbunter eller dumpe drønn fra torden i det fjerne.
Disse korte «stykkene» er ofte bildeskapende, nesten som hørespill/radioteater-bakgrunner, for eksempel avsluttes «Elements i motion» med noe som snarere enn pastoral naturstemning kan høres som lyden av et innbrudd med påfølgende plyndring og vandalisering i en mørk tordennatt. Kanskje som en påminnelse om at naturen også kan være alt annet enn smilende og godlynt?

De fire suitene utspiller seg hovedsakelig bortenfor vanlig «time» og tonalitet, noe som i og for seg ikke er oppsiktsvekkende all den stund naturen sjelden eller aldri er nystemt eller metronomisk marsjerende. Smått oppsiktsvekkende er det derimot at klangene, pulsene og de sparsomme harmoniene likevel virker så «riktige» i hverandres selskap; at skarpe og dumpe slag, lyse og mørke klanger, utbrudd og pauser synes å gå opp i en høyere enhet lik den du, om du er heldig, kan oppleve å få tak i en flik av i øyeblikk der du er alene i naturen og uforstyrret av menneskeskapte støykilder. Dette er med på å gi suitene en stillferdig, nesten meditativ ro, uten at opplevelsen av dem blir «new age»-påtrengende eller på andre måter forkynnende.

Terje Isungset har «gjenskapt» naturlydene med sitt faste instrumentarium – dog ingen is-instrumenter denne gang – og spilt inn det hele i Lærdal Lydstudio og etterklang-paradiset Emanuel Vigeland Museum i Oslo. Opptaksperioden var kort og konsentrert, men utfallet av bestrebelsene så vellykket – munnharpe blir aldri det samme etter dette – at lyttetiden forhåpentligvis vil strekke seg langt inn i evigheten og bli delt av mange.