KONSERT: En lørdagskveld med underbuksehumor og strålende samspill.
Av Arild R. Andersen
Jeg har sitti og sett litt på coverbildet av Frank Wright, på forsiden av «One For John». En for Coltrane. Han er trolig 34 år der han står med tenorsaksofonen. Alvorlig og hengiven. Med flippskjegg og det som må være en kufi, på hodet. På baksiden ser vi bilde av Wright i samspill med Noah Howard. De er tatt i Paris under innspillingen i desember 1969. Pianist Bobby Few og trommeslager MuHammad Ali utgjør resten av besetningen. Vi befinner oss altså i høyden. Min vane tro har jeg tatt fram et aktuelt album i forkant av en ny konsert. Denne gang med bandet One For John! Bassist Andreas Dreier og trommeslager Frederik Villmow ville hylle John Pål Inderberg, denne ruvende skikkelsen norsk jazzliv ville vært langt fattigere uten. De fikk han med seg i bandet, sammen med gitarist Bjørn Vidar Solli.
De kommer på scenen uten flippskjegg og uten hodeplagg, og det skinner i saksofonistens sorte sko. Denne kveldens John er mer enn dobbelt så gammel som Frank Wright var i 1969, og han var 17 år da John Coltrane døde. Alt henger sammen med alt. Historien suser, og klangen i Inderbergs horn tar inn suset. Det er hans klang jeg har kommet for å høre. Den kan også høres på det ferske albumet til Andreas Dreier: «One For John». Det er en godlynt utgivelse, der vår kvelds besetning er forsterket med Kristoffer Kompen på trombone. Han er også med på noen låter i kveld.
Kvintetten starter med «Papa Blues», og det er innlevelse og tilstedeværelse i spillet. Det kompet bass og trommer byr på, er i skjønneste orden. Villmow og Dreier legger bærende underlag og får sving på drivhjulet. Det er lystighet i pappabluesen, og Kompen tar lystighet på alvor. Når Solli får rommet, gir han oss en første smakebit på den fin-fine kvaliteten han skal fylle kvelden med. Inderbergs baryton ligger i dypet og løfter. Så er «Two In One» seig og deilig. Musikken henger og vipper, som fristelse. Hvis noen skal gjøre ære på tradisjonsjazzen, så kan det jo godt være denne kveldens utøvere. Saksofonisten gjør seg blå og flytende. Spillet er mesterlig, som en omfavnelse det er godt å ha rundt seg. Musikken vi får, har ingen ønsker om å bryte med noe eller ta seg inn i det nye. Den kommer mer som anerkjennelse av sterk historie og plukker smakfullt herfra og derfra. Den er til å lene seg tilbake i, for å nyte mykheten og designet. Forsyne seg av eminente utøveres formidlingskraft og kjenne på smaken.
Det er Andreas Dreier som introduserer låtene, men det er John Pål Inderberg som står for anekdotene. Vi får høre om Lee Konitz som ikke likte mikrofoner, og vi får vite hvor saksofonisten kjøper underbuksene sine. Vi blir til og med invitert på nachspiel. Ganske morsomt og passe rart. Det gjør seg. Andreas Dreier er sterkt inspirert av pianisten Ahmad Jamal. Personlig har jeg Jamal-komposisjonen «Ahmad´s Waltz» som en favoritt på det nye albumet. Den blir strålende levert fra scenen også. De to solistene fortsetter å levere eleganse og sjelsliv, og jeg får virkelig forfrisket sansen for Solli. Mellom Scofield og Hall finnes det mange plasser, og Bjørn Vidar spiller fram en av de fineste. Det er drag i det han gjør. Finesse og myk kraft. «Morning Path» og «Reflection» er to gode Dreier-komposisjoner. Den siste er en ballade som avsetter sødme. Den berører. Kvartetten blomstrer stille, og når konserten legger seg til hvile, kjenner jeg meg litt styrket og veldig godt fornøyd.
