KONSERT: Paal Nilssen-Love viser fram nye sider og lykkes svært godt.
foto: Anne Valeur/nyMusikk
Når musikere passerer 40, skjer det noe spennende med dem. Enten de heter Bill Frisell, Nate Wooley eller Paal Nilssen-Love. Sånn kan det iallfall virke. Når den lovpriste perkusjonisten avslutter Only Connect festivalen med et bestillingsverk for et solid utvidet Large Unit, viser det seg snart at vi skal møte Paal Nilssen-Love på steder vi ikke har truffet han før. Han forteller i introduksjonen sin at han ble utfordret og lærte mye i prosessen fram mot det ferdigstilte verket, «More fun, please». På gulvet, i midten av Marmorsalen, befinner seg 28 musikere, og de fleste av dem er studenter hos bassist Håkon Thelin og saksofonist Rolf-Erik Nystrøm ved Norges Musikkhøyskole. Resten av ensemblet består av medlemmer fra Large Unit, tolvmannsbandet PN-L startet i 2013. I midten står klaverene som det store bandet omkranser. Vi er med andre ord nært på musikken, og i motsetning til en del andre ganger, opplever jeg lyden som god i Marmorsalen.
Saken fortsetter under bildet
De støtene og slagene som setter i gang forestillingen, beveger seg i rommet og gir anslaget dynamisk preg. En fiolin forteller korte historier og trekker inn folkemusikken i det bredt sammensatte bildet. Torfinn Hofstad skal for øvrig sette flere fine merker i musikken denne kvelden. Når musikerne bruker alternative spilleteknikker, får musikken etter hvert en raslende og taslende overflate, før det som må være tre trekkspill og fløyte, trekker i en ny retning. Variasjonen av uttrykk er en av denne kveldens fine kvaliteter. Måten variasjonene henger sammen på, er både overraskende og finstemt. Nilssen-Love reiser seg fra trommekrakken for å dirigere. Kraften fra hele orkesteret er deilig overveldende. Med fire bassister og to trommeslagere på gulvet, skapes det dybde i musikken, uten at det låter ugjennomtrengelig massivt. Det er fint å sitte rett bak Paal Nilssen-Love og oppleve den finurlige teknikken på nært hold. Snart er vi inne i et parti der jeg tenker at Braxton møter Mussorgsky! Noen av utøverne beveger seg til nye steder å spille fra. Så reiser to av musikerne seg og holder opp vinylplater påklistret meldinger som «ECM», «Fuck Bush», «Voff» og litt av hvert annet, og bandet morer seg. «More fun, please» blir med ett en relevant tittel. Denne ukonvensjonelle måten å lede et band på, minner meg om Barry Guy og Mats Gustafsson. En cool groove driver storbandet framover. En tuba, et piano og to visper tar over, etterfulgt av en smule akustisk gitaraggro og en spiseskje støy. Tida går fort i godt selskap. Mot slutten tones det ned, og ovennevnte Hofstads fiolin formidler en naken sårhet som avrunder konserten. Kvelden har fornyet blikket mitt på Paal Nilssen-Love. Et stort band har vist at det ikke er størrelsen det kommer an på. En bedre avslutning på Only Connect har vi ikke behov for.
Arild R. Andersen
