FESTIVAL: Dette er årets helg i Bergen, med Nattjazz og alskens fristelser. Les Audun Vingers reisebrev fra dag én, som fikk et overraskende høydepunkt helt til slutt.
Bergen er Bergen. Som ved forrige besøk observerer jeg professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen, Eirik Vassenden, på samme morgenflight. Etter en fin samtale på Bybanen om tilstanden for norske litteraturtidskrifter og papirbokens fallende status i bibliotek og akademia, ser jeg så professoren småsnakke med det legendariske sportsankeret Davy Wathne før han går av ved Danmarks plass. Det regner.
Åpningshelgen av Nattjazz og Festspillene er en begivenhet, i tillegg er Trude «mamman til» Marstein årets festspilldikter. Men jeg skal også innom jazzbransjekonferansen Nutshell som samler festivalarrangører, bookerne og andre jazzmennesker fra hele verden. Over te og scones og en liter iskaldt vann rett i nebbet på Edvard Grieg-temahotellet Opus 16, rekker jeg å hilse på folk fra Tyrkia, Island og Kina. Jeg rekker også å forklare dem mine teorier om at i Norge er «jazzfestival» et like sterkt brand som «jazz», og at det samtidig inneholder mer. Carola blir ikke nevnt, men det virker uansett som at de jeg snakket med var av mer jazzpuristisk overbevisning. Og når jeg peker på helgens Nattjazzprogram finner vi jo fort ut at rundt halvparten for dem nok vil sortere som «ikke-jazz». Men det er utvilsomt jazzfestival. En 25 minutters showcase med Emmeluth’s Amoeba inni det som nok var en fjong bank en gang i tiden, må kunne kalles en pangåpning av oppholdet her. Disse fire har så god kommunikasjon, og så godt humør sammen. Det gjør at deres intrikate og konfronterende musikk låter svært så innsmigrende og inspirerende. Gitargud Karl Bjorå setter opp sitt største undrende glis over Christian Balvigs bølgende, livlige pianospill, Signe Emmeluths altsax og Ole Mofjells trommer skjærer og dundrer kjærlige sprekker i marmoren. De nye låtene deres lover godt for fortsettelsen.
Signe Emmeluth og Karl Bjorå. Foto: Vestnorsk jazzsenter
Etter en times skjønnhetssøvn og jobbing på Mac’en er det tilbake for en ny showcase, denne gang med trioen I Like to Sleep, som nettopp utga det spreke albumet Bedmonsters, og senere i år har bestillingsverk med Trondheim Jazzorkester i Molde. Folk blir advart om at det er høyt, og en west coast-fan blant deltakerne piler bak i lokalet for å beskytte sine delikate ører. Dette er jazz med trønder-ører, altså i tradisjonen etter Motorpsycho og annen rå, intelligent og avansert rock. Trommis Øyvind Leite stiller endog opp i en avklipt sort t-trøye med trykk fra trøndersamleren Party Terror volum 4, og dundrer av gårde. Amund Storløkken Åse på vibrafon har et stadig mer utsøkt spill på vibrafonen, og har utvidet maskinparken med en bitteliten digital Mellotron som ligger oppå der. Sjefen sjøl, Nicolas Leirtrø, som ellers er å høre på kontrabass med Veslemøy Narvesen og Dafnie, har full kontroll over baryton-gitaren, som minner mystisk om typisk trøndersk fuzzbass. I sistelåten er vi definitivt inne i moderne jazz, som i den med en ultrasynkopert og frekk beat. Den globale jazzbransjen applauderer i hvert fall.
På vei til det ordinære programmet må jeg innom legendariske Café Opera for enkel pannestekt torsk og perfekt stemning (hvorfor finnes det så få slike kunstnerkafeer i Oslo?) – jeg sitter alene men blir overmannet av minner fra 90-tallet og fremover, med den litterære Vagant-gjengen og lokale house-DJs. Men det lever jo i dag også, jeg treffer på Isach Skeidsvoll og andre ungjazzere, og slår av en passiar med Bergens drama queen og poet Cecilie Løveid som skal møte min prisvinnende redaktørkollega Therese Bjørneboe der for så å se et teaterstykke. Bergen putrer av liv og kreativitet denne helgen. stemningen vedvarer i åpningskonserten i den store hallen utenfor USF Verftet der alle festivalens konserter foregår. Det begynner med et slags improvisert korps plassert spredt ute blant folk, ledet av saksofonist og miljøbygger Aksel Røed og andre nåværende og tidligere elever ved Grieg-akademiet. Nevnte Skeidsvoll går forbi med en svær basstromme på magen, og det er behagelig å høre Elisabeth Lid Trøens beherskede saxtoner rett i øret bare 30 centimeter unna.
Miss Tati. Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz
Miss Tati har fått mye positiv oppmerksomhet i flere år nå, men har «uppet gamet» med sitt nye ensemble på rundt 15 mennesker, der begeistrende utforskning av musikktradisjoner og familiehistorier fra Angola skaper folkefest med åpningskonserten «Angola Yangue» i utsolgt hall. Også med en historisk og politisk bevissthet gjennomgående i musikk og mellomsnakk. Jeg skimter kjente profiler fra bergensjazzen som Audun Humberset, Thomas T. Dahl og Jonas Hamre i bandet, men det herligste er et innslag med pardans og den flerkulturelle sang- og musikkgruppa Fargespill.
Vel inne på Verftet må jeg ta en radikal avgjørelse om å droppe Liv Andrea Hauges trio – den veit jeg er bra, og har sett og skrevet om dem flere ganger. I stedet er det en annen, yngre trio med samme besetning som vant Jazz i sikte-prisen i Stavanger. Ikke microtrio men Macro Trio! De møttes på Jazzlinja ved universitetet i Stavanger. Trommis Jeppe Haugberg Jessen hadde skrevet de fleste låtene og var også toastmaster underveis. Typisk nordisk triojazz med melodier men nødvendige mothaker, vil jeg kalle dette. Den bebartede pianist Torbjörn Säll hadde en gnistrende solo, og det var fint å endelig høre bassist Adriana Døsvik for første gang, det er allerede noen år siden hun skrev en kronikk for Jazznytt om kjønnsspørsmål i jazzen. Uansett fint å se yngre musikere fra flere steder enn den hersens linja oppi Trondheim.
Adriana Døsvik. Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz
Det svenske bandet Dina Ögon er ikke jazz, men har en naturlig plass på jazzfestival med jazzmusikere i bandet, låter av høy kvalitet et visst retro lydbilde. På plate er noen av låtene deres noe av det mest perfekte jeg kan tenke meg, drømmeaktig sekstitallspop med et element av soul og støvete Khruangbin-funk. Et for godt sound, for de gangene jeg har sett dem live har jeg opplevd dem som en litt for prosaisk og baktung gjenskaping med mindre magi. Som å treffe noen som har et utsøkt gammelt profilbilde og ser mer vanlig og treigt menneskelig ut i virkeligheten. Øya-gigen var slapp synes jeg, denne var bedre. Alle elsker dette bandet, og de har hatt en organisk vekst. De har lært seg å flørte, og påstår at en av instrumental-låtene er inspirert av en av verdens vakreste byer og heter noe med de syv fjell. Jeg vil si at de ikke virket som at byen virket så inspirerende på dem basert på hva vi fikk.
Martin Borge og Sune Dommersnes i Sakte, fallende. Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz
En av dagens to høydepunkt var neste ut, det unge bergensbandet Sakte, fallende som hadde vunnet byens Jazz i sikte-utdeling. En annerledes besetning med en helt egen greie gående. Litt drøyt å kalle dem en sensasjon, men det var sannelig ikke langt unna. To gitarister, derav den ene, Sune Dommersnes, også utmerket seg i Miss Tatis band (jeg så ham også som del av Grieg-akademiet-studentbandet som fremførte Magne Thormodsæters fine musikk på Voss). Et virkelig talent, utfylt av gitaristen Martin Borge i sykkeltrøya og Mungo Jerry-sveis. Kult samspill, litt jazz, litt fusion, litt country og mye 80s No Wave fra New York. Karl Bjorå satte opp igjen gliset fra i formiddag der han nå stod som publikum. Trommisen Herman Kirkenær Krogh satt med en slags hockey-sveis, i Kreta Heineken t-shirt og maskiner ved settet, og var også toastmaster. I kombinasjon med Erlend Markhus sin kontrabass var dette et lekkert og medrivende sound som fikk ekstatisk mottakelse, det ble ekstranummer, og dette er et band jeg vil anbefale mange å booke. Jeg så han fra det lokale plateselskapet Is It Jazz? gå ut derfra med stjerner i øynene. Kanskje det detter inn en epost.
Herman Kirkenær Krogh og Erlend Markhus. Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz
Allerede en lang dag, men tre ting gjensto. Krakauer & Taggs Good Vibes Explosion var merkelige greier, men også på en litt god måte. Klarinett i jødisk tradisjon, kombinert med preparert flygel, trekkspill, fransk rap, en hårete elbass, iransk håndtromme og med vibber fra alle klodens tradisjoner, også fra dem som er i konflikt med hverandre. Hommage til Harry Belafonte, og til byen Montreal – den siste bohembyen.
Kveldens headliner var utvilsomt byfaforittene i Real Ones, som markerte sitt 30-årsjubileum i dag. Publikum ELSKET det, de lukket øynene, smilte, veivet mer armene, mintes studietiden eller hva vet jeg. Bjarte Hjelmeland ga bjørneklem til en gammel venn i ølkøen underveis. De startet med «Every Dog Has Its Day», og jeg ble vemodig over å tenke på hvordan slik musikk kunne breakes via radio en gang. Et virkelig godt liveband med mange fine karakterer i bandet – og de er som det ble sagt «eldre enn Internett». Før internett satt man bare hjemme og kjedet seg og hørte på irsk folkemusikk – eventuelt startet et band på grunn av det. Dette føltes som en stor Bergens-begivenhet, da de signerte plater etterpå var Espen Horne DJ og spilte for et voksent og happy dansegulv som mintes forrige gang de hørte ham spille Faze Action, Black Science Orchestra og klubbjazz.
Men jeg måtte rive meg løs for å se kveldens siste gig oppe i det minste rommet. Christopher Cantillo Miljonprojektet sier kanskje ikke alle så mye – men dette er et must! Cantillo hadde nettopp spilt trommer med Dina Ögon og er en velbrukt trommis i internasjonal pop. Men han er også en jazzer på si, og det demret for meg at jeg har flere gode svenske ganske nye jazz-CDer der han er med. For eksempel noen sammen med mitt livs saksofonist Fredrik Ljungkvist som Trädet. Og sannelig min hatt – der sto jo Feffe! Og spilte rett inn i marg og bein på meg og tydeligvis alle andre. Litt treg start, men siden var jeg i himmelen, om enn trøtt i beina.
Fredrik Ljungkvist og Joe Williamson. Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz
Jeg kjente igjen en Ljungkvist-låt tror jeg, ellers var materialet skrevet av bassisten Joe Williamson, som spilte enkle men vanskelige bassganger og walkin’ som inviterte de to andre til spennende, lystig og fantasi-eggende tråkling. Låtene er hentet fra årets album Songs for Wang & Göran – den bør oppsøkes.
Ljungkvist hadde et helt hakkandes soloparti som ble møtt med lykkelige skrik, Cantilllo var comic relief i mikken mellom låtene og hadde også en kul inspirerende spillestil. Da de gikk mot slutten med en råvakker og sår tolkning av «I Get Along Without You Very Well» satt byens saksofonheltinne Elisabeth Lid Trøen på første rad med lukkede øyne og et salig smil. Forøvrig noe man alltid har sett hos publikum i Bergen på en helt annen måte enn f.eks i Oslo. I kveld var det i alle fall berettiget. Jeg gikk lykkelig hjem til hotellet, passerte Tidsskriftallmenningens butikk med flere Jazznytt utstilt i vinduet, og alt virket bra. Og jeg fikk en dag i morgen.
