Fire erfarne utøvere priser vennskapet og finner tonen.
Bjørn Alterhaug veiver prøvende med bassen, plukker litt forsiktig og så er konserten i gang. Han er sjef for kvelden og har med seg tre søyler til å bære den tilbakeskuende forestillingen: Vigleik Storaas på piano, Tom Olstad på trommer og Knut Riisnæs på saksofon. I fjor var det 40 år siden albumet «Friends» ble utgitt. Der spiller Alterhaug med Bjørn Johansen, Egil Kapstad og Ole Jacob Hansen. Plata er en av ostebitene i norsk jazzhistorie. Jeg har spilt den på repeat i forbindelse med konserten, og den smaker virkelig godt. I platejubileumsåret ville Kapstad, Hansen og Johansen alle ha fylt 80 år. Dette ønsket Alterhaug å markere, og det er denne markeringen som nå har nådd Oslo Jazzfestival. Jeg tror også bassisten vil minne oss på viktigheten av tradisjoner. Et stykke ut i konserten siterer han Jan Erik Volds betraktninger om tradisjon, og det er jo nettopp historien som står i sentrum for denne kvelden.
Vigleik Storaas og Knut Riisnæs. Foto: Harald Opheim/Oslo Jazzfestival
Det legger seg en Coltrane-skygge over lokalet i det Riisnæs hever instrumentet. Tonen er varm, men også forpint. Det låter melodiøst og elegant og så tilbakelent at man kanskje må ha levd en stund for å få det til. Riisnæs former innslagene sine med dyp innsikt i tradisjonell byggeskikk. Så er det Vigleik Storaas. Sist jeg ble mektig imponert over hans pianospill, var i møtene med Hegges album «Feeling». Tilstedeværelsen hans er like uanstrengt vektig her i kveld.
– Det endrer seg så fort hva som er inn og hva som er ut, både i musikken og i livet, sier Bjørn Alterhaug. Han understreker at de fire ikke er et band, men en sammensetning. Han snakker varmt om Bjørn Johansens komposisjoner, forteller morsomt om et møte med Dexter Gordon og om egne opplevelser i Paris på 70-tallet. Denne litt nostalgiske og ettertenksomme tonen preger kvelden og gir en lun ramme til musikken. Kvartetten spiller «Poire Williams» som er å finne på «Friends», og dessuten er navnet på et pærebrennevin som visstnok kan være godt å nyte i Frankrike.
Riisnæs, Alterhaug og Tom Olstad. Foto: Harald Opheim/Oslo Jazzfestival
Vigleik Storaas foredrar «I Wish I Knew», og det låter så lyrisk at det rimer, slik det skal gjøre i ærverdig tradisjon. Tonene hans avler vemodige bilder, og han får det til å høres enkelt ut. Der har du kunsten. Tom Olstad er smakfullt til stede i musikken og gir den rytmisk substans. – Dette skal ikke være en trist konsert, sier bassisten, før han forteller om Egil Kapstads sykeleie. Det er det da heller ikke. Dette alvoret som får farge kvelden, oppleves som ærlig og dypt følt og formidlet. Vi får John Coltranes «Crescent» og «Mr. P.C.». Sistnevnte for anledningen omdøpt til «Mr. J.C.», som en hyllest til Jon Christensen. Nå har Friends Quartet virkelig spilt seg varm, og etter hvert kan Alterhaug fortelle oss at de fire har blitt så gamle at de ikke orker å gå av scenen før ekstranummeret. En kort versjon av «Friends», som Bjørn Johansen skrev til Egil Kapstad, får runde av. Det er mildt sagt fint å høre denne igjen, framført av fire bunnsolide musikere og fullmodne venner.
