Hygge med Hauge

Den er Norges største kulturfestival, og alt er gratis. Oslo Kulturnatt byr på musikk, kunstopplevelser, byvandringer og nabolagsfester. Byens kulturaktører viser seg fram, og i år kommer natta i grevens tid, rett etter at politikerne har avsluttet en valgkamp der ordet kultur tapte kampen mot begreper som formueskatt og statsministerkandidat.
På Victoria sørger de alltid for å finne et band som går rett til kjernen av jazzen denne dagen. Det påstår de iallfall i sin egen presentasjon av årets funn: Liv Andrea Hauge Trio. Det er en trio som liker seg ved midtlinja og lar ytterkantene hvile i fred, slik kjerneutøvere gjerne gjør. Jeg har hørt en del på «Ville blomster», albumet trekløveret slapp i 2023. Det er en plate som vil deg vel, med melodiøs varme og et samspill som fremmer utforskning. Musikken har nok av godkroker, men i sporet «Fri flyt» søker de seg langt utover og fikser dette fint.
Nå er pianist Liv Andrea Hauge, trommeslager August Glännestrand og bassist Georgia Wartel Collins ute med sitt andre album på Hubro. Det heter «Døgnville», og er en fortsettelse av trioens reise mellom ledig og stramt.  Jeg syns idéene og leken i disse nye låtene har gått opp et nummer. At modenhet har senket seg i stoffet.

Her på Victoria stiller bandet med ny bassist: Kertu Aer. Jeg forbinder henne med Mona Krogstad Kvartett og Lightning Trio. Kveldens trio starter med «Natt natt natt» som er andresporet på «Døgnville». Den åpner seg på Hauge-måten, både med tanke på luftighet og invitasjon. Den har et jarrettsk snev i væremåten, men er mest seg selv i trioens fine grep. Hauge nynner med på egne melodilinjer og tar ut menneskelighet. «Natt natt natt» er en komposisjon som får prøvd seg i flere stillinger. Rytmeseksjonen gir idéene flere liv, krydrer med intensitet og underbygger stillferdighet. Det brede variasjonsregisteret strømmer sømløst gjennom komposisjonen. Selv med ny bassist på laget går spillet bra på små flater. Hauge er ikke blant disse utøverne som er ute etter å briljere. Som går for løp og snurr å måpe over. Jeg opplever musikken til Liv Andrea Hauge Trio som innholdskonsentrert, vennskapelig og lun. Det er fint å høre hvordan pianisten kan leke med de lette formuleringene, gjøre dem mørke og innadvendte og bøye dem tilbake i lyset.

Foto: Camilla Slaattun

Trommeslager Glännestrand har skarp teft for hva denne musikken skal være, slik jeg hører det. Han har ensemble og felleskap innskrevet i rytmikken sin og tjener helheten med finesse. Aer kan være sparsommelig i sitt spill, selvsagt der dette underbygger poengene. Hun tar fram buen og gjør en spartansk klagesang, som en intro til pianoakkordenes sorgdrevne skyv. Det er flott å oppleve hvordan de tre får blåtonene til å henge, og spiller fram en ettertenksomhet og et alvor å glede seg over. Jo da. Dette har en ungdommelig modenhet innbakt i uttrykkene. Låter friskt og erfarent til samme tid. Trommenes minimalisme gjør seg godt til Hauges spedbygde spill.
-Vi skal gjøre en låt til før pause, sier Hauge som forteller at de har tatt med sinnsykt mange plater for salg. Hun har en uhøytidelig og småvittig måte å kommunisere mellom låtene på. Det kler forestillingen. «Karja» har et tiltrekkende åpningsarrangement, kledelig småkantete, og smidig levert. De kontrastfylte avsnittene hekter seg på hverandre uten støy.

Liv Andrea tar for seg av den store, moderne pianotradisjonen og setter egne merker i den. Det er ikke overveldende originalt det vi hører, men det har et sterkt indre liv og en medrivende kvalitet. Folk klapper når trioen driver opp samspillet. Aer jobber smakfullt og lyttende, men de tre legger drivet til hvile før det har rukket å legge vekt til seg selv.
Etter pause blir det mer finslepen melodi. Flere sanger uten sang. Hauges reflekterte småtterier pynter og holder i det lettfattelige, og det som måtte finnes av drama, tar seg aldri ut i det hyperekstroverte. Jeg blir godt underholdt. Kjenner på velvære. De spiller «Strir» og «Gullregn» og har det åpenbart bra på scenen. Trivselen setter seg i musikken som har fin dynamikk i forsiktigheten.

Selv om denne kvelden har oppholdt seg i midtfeltet, har den styrt unna det entydige og det forslitte. Og når de tre finner helt inn til hverandre mot slutten av konserten, etterlater de et inntrykk av betydning. «Mange av oss» er en søtladen sjarmklatt som kommer i et språk alle kan forstå. Den bygges fint og vekker sterk begeistring. Det korte ekstranummeret setter kledelig punktum for en kveld med veldreid spill og mye hygge.