Nattjazz, 25. mai 2014 cover
Nattjazz, 25. mai 2014

To av USAs fremste jazzdamer og nok et unikt norsk ensemble tonsatte Nattjazz-søndagen.

Tekst og foto: Terje Mosnes
(På bildet over: Dianne Reeves)

Når frodige Dianne Reeves kommer i grooven for alvor og utfolder stemmeprakten i all sin smidige velde, er det få, om noen, sangere innenfor jazzsfæren som følger henne. Søndag kveld, på årets fjerde Nattjazz-dag, var hun innom der enkelte ganger.

Og siden hun stort sett er frapperende god også når hun ikke er på sitt aller mest blendende, ble konserten i et behagelig fullsatt Røkeriet en både begeistrende og  underholdende opplevelse. Reeves formidler melodier – standarder, poplåter, latin – med både soulpopsangerens følelsesladde henvendelse og bopsangerens improviserende tonetråkling, og den over lang tid samspilte kvartetten hennes – Peter Martin, piano; Romero Lubambo, gitar; Reginald Veal, bass; Terreon Gully, trommer – leverte musikalsk skreddersøm med eleganse i stinget og sting i elegansen.

Christian Wallumrød Ensemble (foto: Terje Mosnes)
Christian Wallumrød Ensemble (foto: Terje Mosnes)

Originallumrød
Først ut denne kvelden var imidlertid et av landets – verdens? – mest originaltklingende orkestre, Christian Wallumrød Ensemble. Tangent- og harmoniummann Wallumrød tenker klang-melodi-puls-pauser-harmoni/disharmoni i konfigurasjoner som knapt noen annen samtidskomponist, enn si: som knapt noen annen komponist/bandleder omsetter til spillbar musikk; men i Eivind Lønning (trompet), Espen Reinertsen (saksofoner), Gjermund Larsen (fioliner), Tove Törngren (cello) og Per Oddvar Johansen (trommer m.m.) har han et lydhørt «instrument» som formidler helt ut til rareste, vareste overtone. Det er som om et tusenårig ekko og impulser fra fjern framtid møtes i Wallumrøds musikk, og et helkonsentrert Sardinen-publikum fulgte konserten uten forstyrrende prat.
Akkurat dét må kunne tolkes som nok et tegn på at rehabiliteringen av USF Verftet har vært vellykket og gitt de pratelystne gode arealer utenfor lyttesonene.

Ellington
Svenske Oddjob og europeisk/amerikanske Sylvie Courvoisier/Mark Feldman Duo bidro til å gjøre kvelden ytterligere internasjonal før trommeslager Terri Lyne Carrington overtok Røkeriet etter barndomsvenninnen Reeves. Carrington, som sikret seg en Grammy for «Money Jungle», nyspillingen av Duke Ellingtons klassiske album (med Charles Mingus og Max Roach), startet likegodt konserten med tittellåta og spilte seg deretter gjennom repertoaret sammen med saksofonist/fløytist Antonio Hart, pianist Aaron Parks og bassist Zach Brown.
Hun er en interessant trommeslager. Om det er lite bravura over spillet hennes, er hun desto mer på plass som drivverk og fargelegger i musikken og får alt hun foretar seg til å virke omhyggelig gjennomtenkt.
Hvis noen nå skulle tenke «flink pike»-syndromet, er det muligens riktig, men bare muligens. Sikrere er det nok at det hjelper å ha spilt med Wayne Shorter, Herbie Hancock, Geri Allen/Esperanza Spalding og mange andre, pluss ledet egne grupper i mange år. Snarere enn «flink pike» tenker jeg vi sier «god, kreativ musiker», og «vel blåst så langt, Nattjazz».

 

Fra forsiden

Vossa Jazz 2024 - dag 3

Mowday! Mowday!

FESTIVAL: Ekstatisk, politisk og rørende verk fra underkjente Shannon Mowday toppet årets Vossa Jazz. Les Audun Vingers siste rapport fra festivalen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev