Hummer, kanari og en og annen komle på Sildajazz

Av Filip Roshauw

I fjor handlet Sildajazz på mange måter om å bruke et uår til å justere kursen, fra et ganske solid rykte som en folkefest hvor jazzing trumfer jazz til et sted hvor musikken – enten den er smal eller bred – står i fokus. Samtidig har det ikke vært meningen å vende seg helt bort fra festivalens folkelige røtter, og kanskje er utnevnelsen av felespiller Nils Økland som årets festivalmusiker et valg som sier noe om hvordan Sildajazz kan finne en ny sorts balanse mellom disse ulike hensynene. Komlejazz-konserten han spiller sammen med venner i Røvær Bedehuskapell, en liten fergetur utenfor Haugesund by, har i hvert fall et påfallende spenn i seg – fra slåtter, bånnsuller og lavmælt musisering til noen heidundrandes, trampende versjoner av låter som “On the Sunny side of the street” og “Sweet Georgia Brown” med Sildajazz-legende Eilif Moe i spissen på sang og gitar. 

På et tidspunkt drar han til og med “Her kommer vinteren” av Joachim «Jokke» Nielsen opp av hatten – et valg som stikker seg ut her man sitter i midten av august, men også en fremføring som gir anledning til å gruble over hvordan denne teksten nå for tiden kanskje snakker litt på vegne av alle dem som fant en behagelig likevekt i livene sine under den delvise nedstengningen av samfunnet – og kanskje ikke jubler for alle de sosiale følgene av at samfunnet blir friere igjen. I det neste øyeblikket spiller de plutselig en smektende versjon av “Den fyrste song” med skjønn sang fra Åsne Valland Nordli. Det er virkelig hummer og kanari, tradjazz og åpen klasse, men Øklands lure munterhet skaper liksom et rom hvor det er greit. Mellom låtene forteller han litt om ulike felestemminger og hvor han har plukket opp de ulike låtene – fra kortreist til fjernere strøk og tilbake igjen. Disse musikalske fortellingene er kanskje en av årsakene til at en musiker som Økland kan ha en så selvsagt sentral plass på en jazzfestival – en historie om måten musikk flytter på seg, og finner nye hjem. 

Jan Martin Gismervik med band. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Overgangen er tilsynelatende stor til trommeslager og komponist Jan Martin Gismerviks bestillingsverk Balconies. Det blir fremført i Haugesund Billedgalleri, et av festivalsommerens absolutt flotteste konsertsteder, et lyst og luftig lokale hvor vi sitter, omgitt av en utstilling av Idun Baltzersen. Ifølge komponisten selv henter Balconies inspirasjon fra elektroniske lydbilder, men det er fremført helakustisk av et lavmælt ensemble som foruten Gismervik består av Ina Sagstuen, Guoste Tamulynaite, Espen Reinertsen, Torstein Lavik og Andreas Hoem Røysum. Den første delen består av ulike klanger, overtoner, surkling, sirkelpust, kvitring fra Sagstuen og melodisk spill fra Gismervik og Tamulynaite. Det neste strekket introduserer en puls med klaffelyder, preparert piano og perkusjon – noen ganger stotrende, andre ganger mer insisterende, mens det tredje og avsluttende strekket liksom bygger en bro mellom disse to verdenene. 

Jan Martin Gismervik. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Gir beskrivelsen, om den elektroniske inspirasjonen bak musikken, mening når man sitter der? Ja, noen ganger kan man ta seg i å tenke på lydene vi er omgitt av i dagliglivet, en pussig summing fra et kjøleskap her, eller måten duren fra en vifte plutselig røper en melodi. Sånn sett er det noe i denne musikkopplevelsen som nesten blir det motsatte av eskapisme – en slags orientering mot helt vanlige, hverdagslige lyder. Om det høres litt knirkete ut, er det jo på en måte det også – men det mest slående med Balconies er hvor pent og behagelig det også låter, fremført av dypt konsentrerte musikere som alle på hver sin kant nettopp har jobbet med slike ørsmå nyanser, overtoner og mikroskopiske bevegelser. Gismervik har også skrevet veldig tydelig musikk – det er meningsfulle kontraster mellom de ulike delene, og det siste strekket – hvor blåserne sleper ut sørgmodige harmonier over en rytme hvor Gismervik gnisser på trommene og Tamulynaite drar fingrene over tangentene, er et tilfredsstillende og meningsfullt punktum. Det er musikk som lett kunne vært innadvendt og vanskelig å få tak på, men den føles rett og slett løftet av en musikalsk nysgjerrighet og vilje til tydelig musikalsk historiefortelling som gjør at lytteren virkelig blir invitert med inn i det lyse lydrommet. 

I utgangspunktet var det visstnok ikke meningen at Joni Mitchell-hyllesten Anja Lauvdal satte sammen for Oslo Jazzfestival for noen år siden skulle bli et varig band. Men på dette tidspunktet, noen år og en håndfull konserter senere, er det vanskelig å få øye på gode grunner til å slutte å samles rundt Joni riktig ennå. Én ting er at Mitchells materiale og betydning liksom bare vokser for hvert år som går – samtiden krummer seg liksom rundt det hun har fått til, og du kan fylle store auditorier med begeistret publikum når du fremfører denne musikken. Det handler også om at bandet åpenbart finner mer og mer potensiale i dette materialet. Da prosjektet debuterte, var det en tiltalende tasting menu-aktig lek med kjente og ukjente låter, som i det ene øyeblikket ble nokså trofast gjenskapt, mens det i det neste ble dekonstruert på måter som låter svært gjenkjennelig for de som har fulgt med på musikken Lauvdal & co lager på andre kanter – lekent, oppvakt og bredspektret, fra sprø synther til pauke og vibrafon. 

Foto: Tommy Neverdal

Men siden har det virkelig vokst – medlemmer har kommet og gått, siden sist gang jeg så dem har Marianna Sangita Angeletaki Røe kommet til på vokal mens Harald Lassen har hoppet inn på saksofon og fløyte. Låtutvalget har også endret seg noe – nå får vi for eksempel høre en groovy midtempo-versjon av “The Hissing of Summer Lawns” og “Big Yellow Taxi”, fremført solo av Røe på cajon, rasling og sang. Leken med materialet føles dypere – den allestedsnærværende multikunstneren Sondre Lerches versjon av “Night Ride Home” er et godt eksempel, der den har utviklet seg fra en forholdsvis streit fremføring til noe med langt mer pondus og dveling i fremføringsøyeblikket. Begynnelsen på “This Flight Tonight”, hvor Lassen, Lauvdal, bassist Magnus Skavhaug Nergård og trommeslager Hans Hulbækmo slår seg løs med sjelfull jazz, dirrende ved kokepunktet før Susanna Wallumrød tar scenen, er litt av et øyeblikk. Det samme er den muntert flørtende versjonen av “All I Want”, hvor Wallumrød fremfører låta til Lassen, som starter på en prøvende, Charles Lloyd-aktig tverrfløyte før han etter hvert griper til tenorsaksofonen. 

Foto: Tommy Neverdal

Og slik kan man i grunnen fortsette – Joni-bandet flytter seg fremdeles mellom låtene som om de var små, klart avgrensede musikalske noveller, men jo dypere hver av disse enkeltfortellingene blir, jo mer skapes følelsen av en helhet. Om det er noe å utsette, er det kanskje at konserten mangler en tydelig fortellerstemme i virrvaret av vokalister og musikere som flytter rundt på seg. Ikke at man nødvendigvis skal fortelle så fryktelig mye om Joni Mitchell underveis, men låtene har jo for eksempel navn, det er mye som skjer underveis og scenen er full av folk som kan snakke for seg. Samtidig er det lite som tydet på at publikumet som var der savnet noe særlig formidling – bandet ender opp med å ta et siste jazzbukk ute i salen etter å ha blitt svært innstendig klappet inn. 

Slike hyllester er blitt noe av et betent tema i norsk jazz – blant noen lyttere og musikere har det bredt en følelse av at fortidens helter og revolusjoner tar litt vel stor plass på dagens programmer. Det viktigste er jo tross alt å høre ny musikk, blant annet fra artistene som utgjør dette bandet. Det er en litt pussig følelse å sitte og ønske seg at dette bandet fortsetter å samles til konserter og festivaljobber. Når man allikevel gjør det, tror jeg det handler litt om at disse konsertene handler mer om en låtkatalog det absolutt er gyldig å endevende på nytt, mer enn et viktig musikkmenneske. Så lenge fremføringer av “Cherokee Louise” og “A case of you” evner å si noe om hvor de der oppe (og vi der nede i salen, plassert ved små bord, som på et landsmøte) er nå, snarere enn å fastslå historiske kjensgjerninger, håper jeg de fortsetter å grave. 

Når Joni-bandet tar den siste applausen har oransjehorden i Fieh allerede satt i gang i et partytelt utenfor. De spiller en blanding av kjent materiale fra debutplaten Cold Water Burning Skin og materiale fra den kommende skiva, som røper flere nyanser, inn i jazzen og progpopen og i det hele tatt. Med unntak av bandets to store hits, “25” og “Glu”, merker man ikke egentlig noen stor forskjell på responsen på nye og gamle låter hos det urolig sittende publikum. Slik har de vel i grunnen fungert siden de startet – Fieh er rett og slett et band du kan bli godt kjent med i løpet av det første møtet, uten noen særlig forhåndskunnskaper. Det er så mye som skjer der oppe på scenen – den suverene grooven til trommeslager Ola Øverby og bassist Andreas Rjukan, tøysete men gjennomført lavbudsjettskoreografi fra vokalistene og flygelhornist Lyder Øverås Røed, innholdsrike, karakteristiske solostrekk og Sofie Tollefsbøls joviale publikumsprat. Det er ikke vanskelig å bli kjent med sånt. Fieh er på mange måter et band som trenger et stående publikum – slik at alt livet der oppe på scenen kan forplante seg uti lokalet – det merker man, publikumsgrepet er ikke like sikkert under rådende forhold. Men sånn er det jo bare, nå – og i et inspirert øyeblikk avslutter Tollefsbøl konserten med å ta saken i egne hender og legge ut på en tamburinristende spurt rundt i lokalet som på det tidspunktet virkelig har begynt å bevege på seg – til det man kan betegne som forståelsesfull frustrasjon fra trivselsvaktene. Så det er håp.