Hudløst inntrengende
Tord Gustavsen med lavmælt lovsang til kjærlighetsbudskapet i sufisme og kristendom på sitt nye album.
«What was said» er Tord Gustavsens sjuende ECM-album siden debuten med «Changing Places» i 2003. Som på de seks foregående er Jarle Vespestad perkusjonistisk til stede, mer nennsomt og finstemt enn noensinne, hvilket sier en hel del; og for første gang er Gustavsens i seg selv rike pianospill supplert med elektronisk genererte lydunderlag/omgivelser, også de av den lavmælte sorten. Ny i platesamarbeidet er også den afghansk-tyske sangeren Simin Tander, og ut av disse fire kildene – Gustavsen, Vespestad, Tander og elektronikken – springer det bemerkelsesverdige albumet «What was said», produsert av Manfred Eicher i Rainbow Studio og med lyddesign av Daniel Wold.
«What was said» henter tekstmateriale fra to hovedkilder. Den ene er dikt/diktutdrag av den persiske 1200-tallsmystikeren, poeten m.m. Rumi, her i engelsk oversettelse og tonesatt av Gustavsen. Den andre er den norske salmeboka, der originaltekster og norske oversettelser av tyske og danske vers nok en gang er blitt oversatt, nå til pashto av poeten B. Hamsaaya. (Pashto snakkes hovedsakelig i deler av Afghanistan og Pakistan.) Originalmelodiene og de norske folketonene i disse salmene – «Tenk når engang den tåke er forsvunnet», «Eg veit i himmerik ein borg», «Med Jesus vil eg fara», «Jesus din søte forening å smake» – er arrangert av Gustavsen, og han står også for tonesettingen av albumets eneste «moderne» tekst, den amerikanske beat-forløperen (og dels beat-nestoren) Kenneth Rexroths trassig livsbejaende dikt «No!».
Mer og mindre felles for innholdet i disse tekstene er lengselen etter en barmhjertig gudskraft og troen på kjærlighet, nåde og tilgivelse. Simin Tander, som har en betydelig karriere i gang i Europa, synger dem med fint formidlet innlevelse og lar ingenting forstyrre den nærmest hudløse inderligheten i henvendelsen. Likeledes beveger Gustavsens melodier og arrangementer seg nær det meditative, bare i noen få forløp er det som om han Vespestad veksler blikk og bygger seg en form for crescendo (alt er relativt) før de lar mollstemningen senke seg igjen.
Men dermed gir også instrumentalforløpene «Velt alle dine veier» og ikke minst Gustavsens egen «Rull» – en livat gospel-Jarrett-møter-New-Orleans-tromming-møter-norsk-springar – en slags mild, men velkomment kontrasterende sjokkeffekt.
«Disse norske salmene er mine «standardlåter»» sier Tord Gustavsen i pressematerialet som følger utgivelsen. Måten å best forvalte en arv på, kan selvsagt diskuteres, men ingen kan iallfall anklage Gustavsen for ikke å nærme seg stoffet med respekt og kommunikasjonsvilje. Å ville forene kjærlighetsideene i kristendom og sufisme i et vakkert musikalsk uttrykk er heller ingen klanderverdig ambisjon, spesielt i disse dager, og da får vi heller tåle at jazzpianisten og improvisatoren Tord Gustavsen denne gang kommer litt i skyggen av forkynneren, iallfall på plate. Om akkurat dét vil arte seg annerledes når trioen tar med seg repertoaret ut på norske og europeiske scener de neste tre månedene, gjenstår å se, første sjanse blir på Cosmopolite i Oslo førstkommende torsdag. (4.2). En rekke klubbjobber samt festivalkonserter på Vossa Jazz, Festspillene i Bergen, Canal Street og Olavsfestdagene står også på turnélista, og vakkert blir det, uansett tempi og temperament.
Terje Mosnes
