Det skal ikke mer enn en trio og et knippe standardlåter til for å holde hviledagen hellig.
De går på scenen med hver sin halvliter og er nok ute etter å kose seg. Bjørn Marius Hegge, Hans Hulbækmo og Oscar Grönberg kaller seg nå for Loose Items og spiller fortsatt bass, trommer og piano. Den gode og smittende stemningen på scenen skal etter hvert ta bolig i musikken.
Det er en utprøvende forsiktighet over de første hundre meterne av konserten, men kveldens løp skal gjennom mange skarpe og tiltalende runder. Den første tradisjonsbundne hilsenen til publikum på Cafeteatret, blir raskt til en frifant av en uttrykksremse som viser kreativitetens gode kår i det lille bandet. Grönbergs utadvendte friskhet jordes av Hegges bass. Pianoets blå yppighet reiser seg stolt gjennom nydelig tematikk. Det er tilfredsstillende å være i dette akustiske minefeltet der trommene kan detonere med stil og der det verste som kan skje, er at du treffes av kvalitet. Oscar Grönbergs melodilinjer tar seg turer, vrir seg i variasjon og kommenterer sine egne ruter. Det er godt spilt og lett å lytte til. Musikken skinner. Moden forståelse og nysgjerrig holdning nærer innholdet. Det er som om de tre bytter på å være drivverk.
Thelonious Monks kantete eleganse tar seg inn i pianospillet. Rytmeseksjonen lar svensken drive utforskning på krakken, mens Hegges bassolo går fra tilbakelent til spretten. Hulbækmo visper fram tradisjonenes myke historie og setter skapende nerve i trioens sett. Vi har hørt «Night and Day» og «Dance of the Infidels», uten at Bud Powell har satt seg i veggene.
Hans Hulbækmo. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz
– Jævla artig å spelle da. Hyggelig at dere er her. Det er Hans Hulbækmo som sier hva han mener. Det er jævlig artig å lytte også og mer enn hyggelig at Loose Items spiller for oss. De byr på et overskudd og en kreativ rastløshet som går inn. Når Grönberg biter av akkordene og Hegge tempererer dybdene i spillet, flyter triomusikken i sitt eget. De klarer å sette egne merker i standardstoffet, og det er vel også et hovedpoeng. Å få stykkene til å fremstå med egenart. Kveldens beste partier strutter av oppfinnsomhet, sterk tilstedeværelse og kos. Hever seg over det alminnelig hyggelige.
Så mumles det noe om blues der oppe på podiet. Bass og trommer gjør en intro, og når pianoet kommer inn, minnes jeg Randy Weston noen øyeblikk. Spillet stamper seg inn i historien, tar seg friheter og adlyder tradisjon, sånn jeg hører det. Nå har Loose Items virkelig spilt seg opp. De låter tett som underskog og svaiende majestetisk som kroner. Intensiteten kommer naturlig, og når Hans Hulbækmo får en etappe alene, hører vi en mester i lek, enda en gang. Jeg vet ikke om de er enige om de spilte Ornette Colemans «Blues Connotation», men hva gjør vel det. Cafeteatret er det perfekte stedet for et lite og nakent akustisk format. Den intimiteten dette lokalet frembyr, er gull verdt. Når kveldens trekløver tar seg inn i poesien, gjør de det på rett sted. Det setter seg en lunhet i mye av det våre tre unge menn spiller.
Jeg er med på begeistringen over denne forestillingen. Publikum vil ha mer. «Stella by Starlight», sier Hans Marius Hegge. Denne søndagens Kampen-konsert handler om hva trioen kan gjøre med kjent materiale. Og det de gjør med sangene, er å vri nye dråper ut av dem, la dem få synge med samtidens stemme og gi dem farger som lyser med fersk glød.
