KONSERT: Adrian Myhr Trio forpupper seg og tar til vingene.
En kokong er et hylster som larven spinner rundt seg selv før den går over i puppestadiet. Her ligger puppen til den er klar for å klekkes og bli et fullvoksent insekt. «Kokong» er også tittel på Adrian Myhrs første og ferske album i eget navn. Det er som om en langsomt bristende hinne kan høres i Myhr-trioens musikk. En insektkraft som hvisker. Det må være lov å undre seg over navnevalget på albumet. Ja, klangen i uttalen av ordet kokong er både forlokkende og musikalsk. Kanskje det er den som har styrt valget av tittel. Adrian Myhr Trio har uansett levert en langspiller med flott utsikt og et sammensatt utvalg av uttrykk, med karakter og samlende mønstre. Trioen teller Rasmus Kjorstad på fele og langeleik, Jan Martin Gismervik på harmonium, perkusjon og trommer og komponist Adrian Myhr på bass.
Jeg minnes på lengsel og gamle utløer når harmoniet og buebassen drar avsted med god tid i væremåten. Det stiger fram et par ulystige melodisnutter, mens atmosfæren får hverdagsfarge og skyggene fyller rommet. De spiller fram en tilstand i saktmodig bevegelse. Det er magert i overflaten og fett på innhold. Disse tre forvalter og utvikler en oversiktlig sound, en transparent klangverden fylt av sterke detaljer. Jeg har levd med «Kokong» noen uker, og de åtte stykkene på plata har gjort seg til venns med meg. Her på Kafe Hærverk får de tilført en scenenerve som kler dem. Gismervik holder seg lenge ved harmoniet, og gir instrumentet en framtredende plass, hvis noe i det hele tatt kan betegnes som framtredende i dette balanseriet.
Jan Martin Gismervik, Adrian Myhr og Rasmus Kjorstad. Foto: Lars Opstad/Oslo World
Adrian Myhr forteller at de spiller musikk fra plata og håper at vi koser oss. Komposisjonene hans rommer idéer som speiler hverandre i sin ulikhet, og jeg for min del er forbi kosen og inne i noe mer substansielt. Musikken holder seg levende gjennom vektig formidlingsevne, hevet over død teknikalitet. Basstemaene Myhr plukker fram i løpet av kvelden, har disse finslepne særegenhetene som fremmer opplevelse. «Svale skygger» er en av komposisjonene som gleder. Den puster fritt og har et vesen som tiltaler meg sterkt. Rasmus Kjorstads tone har folkemusikken på lag og fremmer budskap uten bruk av store fakter. Den utsøkte evnen til forme tradisjonsmusikken med friske grep, bærer velsmakende frukter. Det gamle og det nye deler utgang. Den gjennomgående tilbakeholdenheten er mesterlig håndtert.
– Jeg må finne vannet mitt før vi går videre, sier Adrian. Det har gjemt seg bak forsterkeren. Så dras vi videre inn mot salmer og bedehus, men også gudsforlatte hjørner. Jeg stortrives på ferden. Adrian Myhr Trio utforsker jo et område i den norske musikken som har vokst seg gullholdig og rik gjennom de siste tiårene, men den nakenheten disse tre lar kveldens musikk stå i, tar de fullkomment eierskap i. Det bølger og drar, med dynamisk styrke og høy troverdighet. Når de spiller en ny låt som de har lært seg på turné, faller den inn i helheten med største selvfølgelighet. Musikken har ingen solistiske innslag, og det savnes heller ikke. Den vakre, nedstemte jubelen som fører an, får konserten til å ese. – Vi er kommet til siste låt, tror jeg, kommer det fra Myhr. Denne siste forflytter seg sømløst mellom det improviserte og komponerte, og nå hever trioen stemmen, før den senkes og musikken kiler oss videre. Kjorstads tone er fortsatt gammel og klok, og Gismervik tjener felleskapet med følsom kløkt. Så viser det seg at trekløveret har en låt til som de også nettopp har lært seg. Den er skrevet av Michaela Antalová som forøvrig også har produsert «Kokong». Vi får enda et vakkert løft. Enda en runde der trioen tar forsiktig til vingene.
