Himmelsk syklubb

Av Audun Vinger

Konsertserien Blow Outs uoffisielle slagord er LIVE MUSIC! og det var nettopp det et fullsatt Kafé Hærverk i Oslo fikk servert tirsdag kveld. Ikke bare spretten improvisasjonsmusikk av høy klasse fra to norske duokonstellasjoner, men også en feiring av selve kjernen i opplevelsen. Dette er noe som skjer her og nå, i dette rommet, og vi er alle —  artister, arrangører og publikum — med på å skape det, sammen. Det er nesten litt rørende å være tilstede på slike konsertaftener de gangene man får følelsen av at ting bare stemmer. Og det gjorde det i går. Det var noe ukomplisert og avslappet over det, ikke nødvendigvis fyndord i all impromusikk, men dekkende i går.

Foto: Tine Hvidsten

Når jeg sier fullsatt er jo det med visse modifikasjoner. 25 solgte billetter, som var maksgrense denne første prøveuken, er jo et tegn på fiasko for mange andre arrangører, men i likhet med de andre jazzkonsertene jeg har vært tilstede på de siste ukene, føles det rett og slett ikke glissent. Det er kanskje en tilvenningssak. Alle har god sitteplass, folk er positive, og glade for å i det hele tatt kunne få oppleve livemusikk. Man er med på en spesiell anledning. Arrangør Tine Victoria satt i døren og pekte mot den allestedsnærværende håndspritflasken og så mot noen fristende stoler plassert rett foran scenen, med noen små bord som ikke tar for mye plass. Hærverk-gründer og noise-musiker Vegard Heskestad gjorde en god innsats som bordserverende kelner, og et lite Grevinnen og Hovmesteren-aktig opptrinn grunnet en feilplassert sekk, skapte bare mer god stemning. Man kunne høre skoggerlatteren fra Blow Outs ansikt utad, muntrasjonsråd Ståle Liavik Solberg, og smilene fortsatte da han ivrig kunne introdusere første konsert for sesongen.

«Dette er første gang på noen måneder vi spiller for et publikum, og aller første gang vi to spiller sammen», sa pianist Anja Lauvdal om kontrabassist Ola Høyer, men det hørtes virkelig ikke slik ut. Deres sett var preget av en energisk og utålmodig melodiøsitet i ganske høyt tempo, når man hørte Lauvdals sandaler dunke takten mot Hærværks nylakkerte gulv ble man påminnet om at stedet også huser steppdanser Janne Erakers serie Steppesalong. Det er som om Høyers basstrenger på sinnrikt vis var koblet til Lauvdals åpne piano, og det ga en meditativ effekt å følge med på tangentstemplenes mekaniske dans inni det gamle pianoet. De sang også litt begge to, langt inne i musikken. Duoen var innom flere sjelfulle temaer, og det var noe latent gospelmateriale som sivet ut av Lavdals fingre innimellom. Mot slutten falt de med ett ned i noen åndedrag fra en av de flotteste melodiene som finnes, Annette Peacocks «Touching», som er en klar begravelseskandidat men i kveld først og fremst representerte og gleden og håpet for fremtiden. Når de etter en varmende applaus tok en liten beta til, grøsset det øyensynlig godt gjennom publikum. Dette er livet! Jeg så på Ola Høyers fornøyde smil, og kom på at det faktisk var ham på scenen den aller siste konserten jeg så før koronastengningen, sammen med Cortex på Blå en ettermiddag, foran et kresent publikum. Det hadde gått mange tanker gjennom skolten siden den gangen.

Foto: Tine Hvidsten

Etter en kort pause da det var lov å trekke ut i Hærverks lille men lyse bakgård, var det tid for neste act. Håkon Kornstad måtte utsette sin opptreden på grunn av noen viderverdigheter med en visdomstann, god bedring, men det var absolutt grunn til å glede seg til erstatningen i duoen bestående av saksofonist Kasper Skullerud Værnes og trommis Andreas Wildhagen. De to utga i fjor en finfin og tidvis litt barsk LP ved navn Troposgrafien på Nakama records, og oste av spileglede denne kvelden. Også her var konserten preget av en nysgjerrig energi, Wildhagen knatret rundt på forskjellige deler av trommesettet sitt, som når man har tatt ut igjen noe av skapet for sommeren og vil teste ut at alt sitter som det skal. Værnes startet også med nitide undersøkelser av sitt instrument, før de rett som det var brøt ut i noen uforfalskede øyeblikk av pur jazz, små eksplosjoner av ånd og groove, som fikk flere i salen til å komme med begeistrede utbrudd. Wildhagen dundret i kjent stil livskiten ut av settet sitt, og på et tidspunkt signaliserte han lynkjapt til Blowout-arrangør og supertrommis Solberg som ikke brukte lang tid på å kreke seg under trommesettet mens Wildhagen spilte, skjønte at stortrommepedalen var herpa, og rakk å hente en ny på bakrommet og monterte den uten stress, og uten at duoen på scenen mistet noe av intensiteten av den grunn. Da de basstunge stortrommeslagene igjen viste seg i miksen, kom det nye gledeshyl fra publikum, og det var nesten så salen reiste seg i medrivelse. Også disse to skjønte nødvendigheten av å spille bare litt til, bare én til, og slik ble det med den saken.

Jeg begynte å fable om hvor fett det hadde vært om den foregående duoen hadde kommet opp på scenen til dem for et siste nummer sammen. Men nå må vi ikke bli for grådige heller. Konsertsesongen har bare såvidt startet. Kanskje det kan bli en fin en likevel, i alle fall i denne lille utkanten av konsertnorge? Det kan tyde på det.

Det var viktig å komme seg ut nå, ikke først og fremst på grunn av ukesvis med pandemitiltak, men også på grunn av flere dager limt til CNN og sosiale medier for å følge med på de opprørende hendelsene i USA. Det tar på kreftene å se på så mye nyheter, men på en måte er det også livgivende, og historisk sett relevant for dette musikkmiljøet. Frimusikken er ikke nødvendigvis det samme som protestmusikk, men det å skape noe utenfor de lammende, fastsatte systemene i samfunnet, var en viktig drivkraft i musikkens begynnelse, og det er fortsatt elementer av det, selv her i forholdsvis rause og trygge Norge. Denne kvelden var mer som en sommerfest i den meget lokale syklubben enn en intenst konsentrert musikalsk white cube-opptreden. Det var rett og slett LIVE MUSIC!