Herskedal ruler
Tubaist Daniel Herskedal fortsetter å imponere som både instrumentalist og komponist.
Tubaens jazzhistorie er like lang som jazzen selv, men jazztubastammen er tynn og grenverket glissent i forhold til tilsvarende for den nærmeste arbeidskollegaen, kontrabassen. Mens bassistlauget kan oppvise kjente bandledere, komponister og markante solister i fleng, har tubalauget alltid måttet nøye seg med et fåtall med samme status, og sånn er det fortsatt. Bortsett fra i annerledesjazzlandet Norge.
For når Daniel Herskedal (33) – utdannet ved bl a Jazzlinja i Trondheim og Det Rytmiske i København der han nå underviser – kommer med «Slow Eastbound Train» og nok en gang ettertrykkelig viser hvilket solistisk, rytmisk, harmonisk og klangfargemessig potensial som bor i det store messinghornet, er han faktisk ingen enslig svale på tubahimmelen. Etter at Ytre Suløen/Brazz Bros-veteran Stein Erik Tafjord revolusjonerte tubatradisjonen i norsk jazz på 70-og 80-tallet og smadret alt som til da hadde vært regnet som uoverstigelige tekniske begrensninger for improvisatorisk tubautfoldelse, har tubaister som bl a David Gald, Lars Andreas Haug, Martin Taxt og Øystein Baadsvik bidradd til at lista er blitt liggende høyt i alle år, og Herskedal er så langt i fra i ferd med å senke den. Snarere tvert i mot, det er bare å lytte til eksempelvis hans tidligere plater, «City Stories», «Dagane» og «Neck of the Woods» (med Marius Neset) for å få det bekreftet.
Det morsomste med «Slow Eastbound Train» er likevel ikke Herskedals tekniske virtuositet. Den er selvsagt imponerende, men det som virkelig løfter albumet, er Herskedals komposisjoner og måten han har arrangert dem på, for seg selv, pianist Eyolf Dale, perkusjonist Helge Andreas Norbakken og kammerorkestret TrondheimSolistene. Etter en åpning der Herskedal melodi-improviserer på basstrompet over en travelt joggende bassfigur, åpner han for rask og rytmisk medrivende piano-, perkusjon- og tubatrio i «Rainfall», og slår så opp hele den store orkestervifta i «Moonsong Coming». Her, som i flere andre låter, legger strykerne et drag av Midt-Østen i harmonikken, og når musikken beveger seg videre gjennom albumet, skjer det gjennom så vel vide, åpne og overflaterolige landskap som smalere og mer hektisk lende. Hele veien klinger alt melodisk og dramaturgisk gjennomtenkt, og både Dale, Norbakken og TrondheimSolistene møter Herskedals intensjoner med et til tider overveldende driv. Uptempo-kokeren «Snowfall» er kanskje det beste eksemplet på hvordan alle gode krefter trekker sammen og oppnår et fellesresultat som er større enn summen av enkeltkomponentene, men det er flere slike øyeblikk på «Slow Eastbound Train» – et eminent album og et foreløpig høydepunkt i en platekarriere som neppe har «peaka» ennå.
Terje Mosnes
