Tekst og foto: Terje Mosnes

Oslo Jazzfestivals åpningskonsert: Det dust belyste scenebildet i Den Norske Opera & Ballett i minuttene før konsertstart forteller i seg selv en historie: Et ruvende Fazioli-flygel, en Korg Kronos synthesizer og en pianokrakk med rød pute. Flygel og synth oppstilt så de danner et hjørne der jazzens fremste forener av akustisk og elektronisk tangentkunst straks skal lande.
Og mens en fullsatt sal forventningssummende spør seg selv om Herbie Hancock kommer til å spille sine «greatest hits», «Watermelon Man» og «Maiden Voyage» fra den gang jazzen var bare halvparten så gammel som den er nå, kommer han inn i rampelyset på spenstige bein: 75 år ung, en musikk- og fredsaktivist med en CV så tung at å bære den ville kreve løfteseler hos alle andre.

Improvisere?
Applausen bryter løs. Herbie hilser, takker og tar mikrofonen. Han sier pene ord om Oslo der han har tilbrakt en uke, myser mot synthen med ansiktsuttrykket til en guttunge som nettopp har pakket ut selve Julepresangen, og koketterer litt med at han ikke aner hva han skal spille.
– Er det er greit at jeg ikke spiller så mange sanger, og heller starter fra ingenting og improvisere mye? spør han. Salen brøler bifallende. Herbie tar plass i det elektroakustiske hjørnet, trykker på et eller annet og starter en lydkulisse som låter som en blanding av våknende jordisk skogsnatur og samtidsmusikk fra det ytre rom. Så setter han seg til flygelet og vi er i gang, lysår fra «Watermelon Man» og «the second great quintet» med Miles.
Men tett på Herbie Hancock 2015, ingeniørstudenten som ble en jazzgigant, men som aldri mistet fascinasjonen for teknologiens uendelige lekemuligheter.

Raust møte
Oslo Jazzfestivals åpningskonsert ble muligens ikke det møtet med Herbie Hancock anno Blue Note-årene og Miles-kvintetten på 60-tallet eller Head Hunters/Rockit-Herbie fra 70- og 80-tallet som enkelte håpet på.
Eller som hovedpersonen selv sa det etter den første låta: «Hvis dere trodde at dere kom til en akustisk solopianokonsert – nei!»
Til gjengjeld ble konserten et raust møte med en fabelaktig musiker som elsker å improvisere, som vet at all spennende improvisasjon krever omhyggelig forberedelse og som omhyggelig hadde forberedt hver eneste en av kveldens melodiske finter og harmoniske ekskursjoner gjennom et langt musikerliv. Hancock er så komplett som de kommer nå til dags, og bød på mye akustisk improvisasjon, fra steinharde, cluster-tette akkordangrep og rasende skalaløp til de sarteste meditasjoner, med og uten sitater til fordums hits. «Dolphin Dance» kom tidlig i settet, en veldig godt maskert «Maiden Voyage» ga lyd – ca to toner – fra seg mot slutten, mens Wayne Shorters «Footprints» ble mer eksplisitt formidlet som en lang fantasi der Hancock må ha vært innom noe nær alle muligheter for harmonisk/melodisk fortolkning.
I tillegg til dette øyeblikkskomponerte Hancock noen småstykker som iallfall ikke jeg forbinder med hans tidligere bravader, små impresjonistisk-klingende oppvisninger i melodisk oversikt og pausenes betydning for dynamikk og ro, og kanskje ble disse konsertens fineste øyeblikk.

Elektronikklek
I tillegg til å bruke Korg’en ganske nennsomt til å ramme inn noen av de akustiske stykkene, kunne selvsagt ikke «den gale professor Hancock» unnlate å leke litt mer utførlig med elektronikken. Væpnet med et arsenal av lydtepper, rare enkeltlyder, beats og vokaleffekter satte han kursen mot hjertet av funkland, og minnet oss på hva han drev med i den digitale pionertida i form av en lett ironisk «dance song that I just made up now». Som den drevne amerikanske showmann som han også er, unnslo han seg heller ikke for et betydelig publikumsfrieri i ekstranummeret, og kjørte «Cantaloupe Island» – flygel oppå ferdig innspilt komp – til spontan jubel (og lettelse i salen?) fra første tone. Det virket ikke som om han gjorde det av ren «leave them screaming for more»-plikt heller, men snarere fordi ei fin låt er ei fin låt, okke som. En stor kveld, spør du meg, og en kveld som bør gjøre Herbie Hancock/Wayne Shorter Duo til et naturlig førstevalg på Oslo Jazzfestivals ønskeliste for neste års åpningskonsert.