«Rolling Ball» cover
Ballrogg
«Rolling Ball»
Clean Feed

Her er et av årets fineste album

Ballrogg er på høyde med det beste i seg, gjennom åtte veldreide spor.

Da Ballrogg albumdebuterte i 2008, spilte de både Ornette Coleman, Eric Dolphy og Jimmy Giuffres låter. På den nye plata «Rolling Ball» spiller de kun sitt eget, uten at de dermed har glemt hvor de startet. I løpet av disse 12 årene har Ballrogg gått fra å være en duo til å bli trio. Gitarist Ivar Grydeland var med i en periode, før David Stackenäs ble med i 2017. Ballrogg har med andre ord hatt fast følge med to usedvanlig spennende gitarister. Det har de to original-ballroggerne Klaus Ellerhusen Holm og Roger Arntzen gjort seg fortjent til. Jeg har hele tiden hatt stor sans for dette prosjektet, og dette nye stoffet treffer meg bare på gode steder. Det er delikat, lettabsorbert og meningsbærende. De åtte stykkene er samtidig sammensatte og flertydige. Stackenäs har skrevet fem, Ellerhusen Holm tre.

Når jeg lytter til «RollingBall», ruller deler av jazzhistorien gjennom opplevelsen. Ikke som forstyrrende elementer. Mer som et finstemt akkompagnement til trioens egne avtrykk. Hvis merkelappen kammerjazz kan gi mening, så er det kanskje nettopp her. En av musikkens fineste kvaliteter er knyttet til melodiøsiteten. En annen til elegansen. Den transparente væremåten er også god å ha i rommet. David Stackenäs setter tydelige merker i musikken. Hans brede erfaringsbakgrunn fra impro-, pop- og folk-områder setter farge i dette nye materialet. Han bruker gitaren til å angi retning, uten at instrumentet får lov til å dominere. Det er balanse i det Ballrogg gjør.

Åpningssporet «Terms of Conditions» har lykkefølelse innbakt i de lettbente dragene, uten at melankolien nektes innpass. Den gjerrige bassen til Roger Arntzen fungerer som stillferdig springbrett for resten av bandet. Springbrett for samtale og startgrop for kollektive løp. Klarinetten til Ellerhusen Holm klager stille. Dette er fortelling av godt merke. De spiller som Kjell Askildsen skriver. Korthugd og kresent, med åpning for plutselige innsikter. Som om Deerhoof og Dirty Projectors skulle spilt jazz, liksom.

«Miami Weekend» har, pussig nok, preg av prærie. Stackenäs og Holm deler på den godmodige melodien, mens bassen fungerer som hest. Det låter fengende i det ene øyeblikket og tømmer seg selv for luft i det neste.  De åtte sporene er innbyrdes samstemte. Slik ivaretar Ballrogg albumkonseptets grunntanke og gjør «Rolling Ball» til et varig oppholdssted. De tre er så gode til å spille at du ikke legger merke til det. Ja, trioen får sentrum og periferi musikken til å finne sammen, og jeg vil i grunnen ikke hjem herfra.

Fra forsiden

Nyhet

NTT: Eurytmi og avant garde på Nesodden

Juliana Venter lager kunstfest på sagnomsust odde, Ole Morten Vågan har fått seg oktett, Radio Tidsmaskinen skrur klokka frem og tilbake og vi har ETT spørsmål til Sondre Lerche i ukas Now's The Time.

Nyhet

Jazznytt18 på Deichman om musikkglede og rasisme

Høstsesongen av Jazznytt18 er i gang, og talkshowet arrangeres nå i den staselige Deichmansalen i Bjørvika, i det som er kåret til verdens beste bibliotek. Neste arrangement er førstkommende onsdag, 20. oktober, kl. 18.

Meld deg på vårt nyhetsbrev