Henført av Maggies magi

Av Arild R. Andersen

Music is the healing force of the universe. Let it come in. Jeg kunne ikke ha sagt det bedre sjøl. Når Maggie Nicols lar disse aylerske tekstlinjene få nytt liv på albumet «Are you ready?», får hun meningsinnholdet til å klinge som en velsignelse og en sann meddelelse om improens nåde. «Are you ready?» er en av fjorårets vakreste utgivelser. Dobbeltalbumet har Maggie ved pianoet, og modenheten som akkompagnatør. Nicols synger sånn som 70-åringene kan gjøre når levd liv og musikalsk erfaring får tjene innholdet. Hun gjør sterkt inntrykk. Da jeg først så at All Ears hadde henne på plakaten, begynte jeg å glede meg til januar.

Nice Things Full Community. Foto: Stein Hødnebø

Denne lørdagskvelden er det ungdommen som får starte. Nice Things Full Community er beskrevet som et friskt tilskudd til hovedstadens improscene. Bandet teller ti musikere, og de starter i det helt oversiktlige, med Lauritz Lyster Skeidsvoll på tenorsaksofon og Henrik Sandstad Dalen på bass. Det gir en godlynt innledning på kvelden. Og jeg liker det jeg ser: to gitarister, Viktor Bomstad og Håvard Nordberg Funderud, og to bassister. Den første er nevnt. Den andre heter Petter Asbjørnsen. Den måten tentetten får det første stykket til å heve seg på, er det sang i. Disse ti har åpenbart lært seg kunsten å holde tilbake og la felleskapet få stå i front for det som skjer. Bomstads effektmakerier tilfører kraft. Det er vel og bra, men jeg syns NTFC er på sitt beste med dempet lyd. Det er da de formidler med organisk autoritet og indre liv. Nordberg Funderud er en fin utsmykker og kommentator, og saksofonistene Amalie Dahl, Maria Dybbroe og Sigrid Affret spiller både smakfullt og balansert. Det er når bandet blåser seg opp og blir heftig, at musikken vinker farvel til sitt eget særpreg. Blow out fakter blir lett stereotypiske. Når musikken åpner seg igjen, og musikerne dimmer utspillene sine, er jeg med. Jeg syns det kommer mye godt spontant og sunt reflektert fra denne gjengen. Trombonist Sigurd Skogdal og trommeslager Jomar Jeppsson Søvik bidrar begge sterkt til at inntrykkene fra Nice Things Full Community blir sittende.

Evicschen. Foto: Stein Hødnebø

Evicshen er kunstnernavnet til lyd- og performance artisten Victoria Shen. Hun blir ikke introdusert før hun starter, men musikken forteller hvem hun er. En eksperimenterende og sterkt kreativ utøver som har mye å meddele. Hun starter en grovkornet sløyfe og henger ved snadrende støt. Sounden er åpen, men også veldig. Det er et ubehag i det som presenteres, og det som ser ut som skakke, flerfargede vinylplater, roterer på bordet foran Shen. Et bord som etter hvert skal inngå i forstillingen, som kulisse, medspiller og kunstgjenstand. Hun beveger seg rundt på scenen og ned i salen og er så tett innpå publikum at hun velter ølglass og berører oss fysisk. Denne nærkontakten inngår i forestillingen som ett av mange overraskelsesmomenter. Hun rugger på bordet og lar kjøligheten ta oss. Gufne pustelyder og lydlige sammenstøt følger på hverandre. Hun bruker seg selv nærmest som et instrument. Putter en myk linjalaktig gjenstand i munnen og får den til å fortelle om støy. Dette er elektronisk trylleri på høyt nivå, og det er underholdende og tankevekkende å oppleve. Evicshen er god på kontraster. Hun kan la det bli helt stille før hun spinner videre på en automatisert rytme. Det er mye å forundre seg over i dette settet. Så er hun oppe på bordet og spiller teater. Det er friskt og medrivende, og når hun drar kammen som et instrument gjennom håret, hører vi lyden av Shens frisyre. Det siste hun gjør, er å ta fram pisken og la den suse og smelle. Da åpner hun enda et fortolkningsrom, før hun setter punktum for sitt lysende bidrag.

Foto: Stein Hødnebø

Maggie Nicols sitter mellom Mark Wastell og Matilda Rolfsson som sitter bak hvert sitt tromme- og perkusjonsoppsett. Det første vi hører, er lyden fra fire samstemte visper som tasler innbydende. De to perkusjonistene speiler og kler hverandre. Så stiger stemmen inn. Maggie Nicols særegne klangfarger som jeg har blitt så glad i, fyller rommet. Hun tapper med foten og bryter ut i en latter som ikke ler. Stemmebruken hennes har gjerne en skjørhet i seg, og denne er alltid formulert med styrke. Så reiser Nicols seg i stolen og danser med overkroppen, mens det piper og vibrerer fra trommer og cymbaler. Hun prater til oss i et uforståelig språk som gir mening. Mesterlig lavmælt. Så stepper hun og skaper dansemusikk av fri impro. Jeg opplever det hun formidler som særdeles sterkt og meningsbærende. Dypt menneskelig og med en alderdommelig tyngde som står i knopp. Maggie Nicols klarer å blottstille et helt register av følelser. Hun kan ta fram dyret i seg og spille på humor uten å avvikle alvoret. Stemmen skingrer og vrir seg. Wastell og Rolfsson er gode lyttere, og de gir Nicols innspill å fortsette på. Når en trio blir til et instrument, er vi på et sjeldent sted. Der er vi nå. Vokalisten fortsetter å improvisere fram en historie om sine egne opplevelser på Munch. Det blir en lattervekkende runde, med en undertekst som ikke er entydig. Hun besynger gjerne det som foregår på scenen rundt seg også, og hun plystrer når det trengs. Så kommer den kjente linjen: Music is the healing force of the universe. Nicols påkaller Mary Maria Parks før musikken legger seg til hvile. Det er lenge siden jeg har blitt fylt opp på denne måten.

Mette Rasmussen, Petter Eldh, Savannah Harris og Val Jeanty. Foto: Stein Hødnebø

ØKSE skal gjøre sin andre konsert. Bandmedlemmene kommer fra Trondheim, Berlin. New York og Boston, får vi vite. Det første jeg lurer når kvartetten setter i gang, er om elektronikken vil finne en balansert plass i det akustiske. De første rundene sliter med å få den kabalen til å gå opp. Så tar Mette Rasmussen fram den skarpe og distinkte saksofontonen sin og setter et korthugd tema på repeat mens rytmeseksjonen fyrer. Petter Eldh på bass og Savannah Harris på trommer har det meste et band kan drømme om av kompetanse og driftighet. Så er det Val Jeanty som sitter bak pulten og er lydkjemikeren i bandet. Hun drar inn hip hop elementer og politiske undertoner i lydbildet, men det smelter heller dårlig inn. Jeg tror bandet trenger noen flere konserter for å få dette til å låte så hipt at det kan treffe. Vi får også innslag av en type afrikansk tradisjonsmusikk, underbygget av stilfull ståbass og finstemte trommer. Riktig kraftfullt blir det når Eldh også tyr til elektronikken. Det er helt åpenbart en vilje hos ØKSE til å si noe nytt og spennende, og det fins partier i settet som fungerer på et sånt nivå. Paradokset er kanskje at de mest tilfredsstillende strekkene faller sammen med de mest jazztradisjonelle. Det er flott å høre tett samspill som lever med hardt bitt fra saksofonen. Maskingeværjazzen er ikke død. Den skyter nye skudd i ØKSE.

Før siste forestilling rigges det om. Lasse Marhaug får plassert utstyret sitt midt i salen. Og mens vi venter på Lasse, står vinylene og snurrer på bordet hans. Det er noen år siden jeg hørte støykunstneren sist, og det begynner å bli lenge siden jeg hørte Marhaug for første gang. Han har jo nærmest oppdratt et par norske generasjoner i faget og kan gjerne ta æren for at mange etter hvert har fått ørene opp før støy og tilliggende herligheter. Marhaug setter på en plate og leker seg med stiften, ser det ut som. Det skraper, knitrer, river og bråker. Populærmusikken får gjennomgå. Det er lekenhet i lufta og mange høylytte pådrag som vil ut. Det vi får høre, har mange lag og rom. De mørke eventyrene i Lasse Marhaugs musikk, er spennende å lytte til. Jeg opplever at mannens lange erfaring og sofistikerte tekniske innsikt tjener kveldens mange uttrykk. Selv om det Marhaug gjør her, er nokså likt det han holdt på med for tre tiår siden, vil jeg si at det låter rikere. Mer kresent. Det fins mer modenhet i støykamrene hans. Han får musikken til å utvikle seg uten brå overganger, og han oppholder seg gjerne lenge på samme sted. Det gir oss tilgang til nyansene. Når de dypeste basstonene settes inn, går de i kroppen. Det hører med og gjør opplevelsen fysisk. Når vår mann setter punktum, og stillheten hyler mot oss, forstår jeg hva vi har vært med på.